Et samfunnsideal nordmenn lenge har ønsket er idealet om like muligheter og fellesskap. 56% av nordmenn synes lønnsforskjellene er for store, 5% synes de er for små. Allikevel øker rikdommen til de rike – og fattigdommen til de fattige! Hvordan kan vi akseptere dette?
Økt konkurranse fra lavkostlandsland forklarer deler av problemet. Økt globlisering fører til økte ledighetsfprskjeller. Arbeiderne i lavkostland utkobkurrerer norske arbeidere. Lønnsgrupper som tidligere har vært lavtlønte mistet så jobben.
Den aller beste måten å bekjempe fattigdom på er å ha alle i arbeid. Det betyr at vi må øke veksten i økonomien – men hvordan gjøre det uten at det går på bekostning av miljøet?
Arbeidsledighet rammer dem med lavest utdnnelse. Dette sier noe om at vi bør se på muligheter for å endre skolen på enkelte områder, som gjør at flere ønsker mer utdanning. Mer praksis i skolen, mer valgfrihet og fleksibilitet for den enkelte elev.
Vi må omfordele verdiene i samfunnet for å utjevne forskjeller. De med høy inntekt og formue må nødvendigvis bidra mest til fellesskapet, som vi kan bruke på sosial utjevning. Dermed kan vi gi bidrag til dem med lav inntekt og formue.
Barnefattigdommen i Norge har økt mellom 2000-2006, til tross for brei politisk enighet om at barnefattigdom skal fjernes. Dette sier mye om hvordan sosiale forskjeller går i arv. Det er knyttet mye skam til fattigdom. For mange barn kan det være en stor belastning.
Første skritt på veien er en gratis skole. Om vi skal kunne slå oss på brystet med at vi har en velferdsstat og at vi har like muligheter må det virkelig være det! Vi kan redusere fattigdommen i samfunnet! Men da nå vi komme med radikale tiltak. Uansett reduserer ikke dette nødvendigvis de sosiale forskjellene.
Jeg har ikke alle svarene i denne saken. Men jeg har noen av dem. Kanskje har du andre innspill? Kommenter gjerne!
Et Stavanger for alle! 
Det som uroer meg er at arbeidsmarkedet stadig krever høyere og høyere utdanning for sine arbeidstakere. Jeg ser en nedgang i viktigheten av realkompetanse, for eksempel. Der våre foreldre kunne begynne å jobbe i en bedrift som 17åring og få flott kompetanse underveis, må vi unge kjempe oss til høyest mulig utdanning, flest mulig praktikantopphold, mest mulig frivillig aktivitet – for å i det hele tatt ha en sjans på jobbmarkedet (i alle fall ser jeg realiteten slik i yrker hvor jeg kjenner situasjonen).
Om denne utviklingen får lov til å fortsette i det uendelige, er jeg redd allerede «svake grupper» (liker ikke uttrykket, men du skjønner hva jeg mener) vil bli enda mer akterutseilte enn de allerede er. Jeg tenker flyktninger, jeg tenker (tidsvis) syke og utføre, for eksempel. Om jeg har løsningen? Nei. Men at realkompetanse, for eksempel fra hjemlandet til flyktninger og andre innvandrere, skal kunne telle mer enn det gjør i dag, er jo en tanke vi kan leke med. Og som du sier – mer fleksibilitet i skolehverdagen til den enkelte.
Først av alt: Det er noe helt annet å være fattig i (f.eks) Elfenbenskysten, enn i Norge. I Norge er man fattig dersom man har 10 år gammelt tv og gammel bil. Det ikke noe annet sted enn Norge, og ingen annen tidsperiode enn akkurat nå, som det har vært eller er bedre å være fattig.
Jeg ser ikke på det som et problem at Stein Erik Hagen er kjemperik. Det er egentlig heller ikke noe problem at alle vi andre ikke har alle de samme materielle godene som Hagen, Røkke &co. Gjennomsnittsnordmannen har det i dag mye bedre enn vi har hatt det på noe annet tidspunkt i historien.
Som du påpeker: I Norge er vi arbeidere svindyre. Det betyr at vi må drive med ting vi er spesielt flinke til i forhold til resten av verden. Og det betyr at vi må satse på forskning og utdanning. Vi burde ha de beste skolene i verden, ikke de 20. beste (I den siste rankingen jeg så)
Flott Eirik!
Dette syns jeg var veldig bra, og du hjalp meg veldig med en oppgave jeg har på skolen! Tusen takk :)
Godt å høre! Lykke til med oppgaven!
joda,neida, så det så.. det var bra sier igjen:
joda.neida så det så :)