Det er en deilig sommerdag i Stavanger, og du rusler rundt i sentrum. Du går gjennom Fargegadå, ned mot Vågen. Når du kommer til Tollboden trodde du at Gamle Stavanger skulle være utsikten din. Men du stirrer inn i en mange meter høy cruisevegg som dekker store deler av den fine byen vår. Hvor lenge skal det være slik?

I anledning 10-årsmarkeringen av 22.juli-terroren i fjor, etterlyste AUF en viktig debatt; nemlig et politiske oppgjør med de høyreekstreme holdningene som styrte terroristens handlinger. Det oppgjøret må vi ta som samfunn nå.

Tidlig lørdag morgen den 25. juni åpnet jeg Facebook-appen mens jeg ennå lå i senga. Da jeg scrollet nedover så jeg mange av vennene mine skrev disse tre ordene. «Jeg er trygg». 

Når autoritære statsledere og ekstreme grupper forfølger sine motstandere, er forfattere, journalister, skribenter, tegnere, kunstnere og musikere ekstra utsatt. Kanskje fordi kunsten kan slå så hardt og ordet kan være så skarpt at det truer de mektiges stilling. Derfor trenger nettopp disse ekstra beskyttelse. Det sikrer fribyer verden over.

Politikere kan krangle om mye og diskutere detaljer til det kjedsommelige. Men som mange har sagt utallige ganger før: det viktigste i livet må være det viktigste i politikken. Da blir spørsmålet hva det viktigste i livet egentlig er.

Endelig skal venstresiden og fagbevegelsen samles til 1. mai-frokoster, gatene fylles av folk i demonstrasjonstog og i Byparken skal budskap om solidaritet og frihet runge fra høyttalerne. Etter to år med digital feiring av arbeiderbevegelsens dag, skal vi igjen stå skulder ved skulder. Det har vi savnet!

Stavanger kommune er tydelige på at vi vil ta mot minst 750 flyktninger, hvorav mesteparten er fra Ukraina. Den solidariteten mange politikere nå viser for ukrainske flyktninger må også gjelde for flyktninger fra andre krigs- og kriseområder.

De siste årene har vi kjent krisene tett på kroppen og nært oss geografisk. Både koronapandemien og Russlands invasjon av Ukraina har snudd opp ned på mye og har vist oss hvor sårbare vi er. Klimakrisen er ikke like synlig for øyeblikket, men vi vet at den er der. Om vi ikke gjør noe, vil også den krisen slå inn over oss med full kraft. Det som gir grunn til optimisme er at den krisen kan vi faktisk bidra til å begrense selv.