I anledning 10-årsmarkeringen av 22.juli-terroren i fjor, etterlyste AUF en viktig debatt; nemlig et politiske oppgjør med de høyreekstreme holdningene som styrte terroristens handlinger. Det oppgjøret må vi ta som samfunn nå.

Både i Norge og andre land, har oppgjør med høyreekstreme terrorhandlinger først og fremst blitt personlige oppgjør med gjerningspersonene. Og stemmene som løfter politisk kritikk mot strukturell rasisme, homofobi og antifeminisme i samfunnet, blir ofte avvist med at de vil kneble ytringsfriheten.

Grensene mellom ytringsfrihet og hatretorikk synes nå å være usynlige, der det meste får passere under ytringsfrihet. Der moderate og ytre høyre tidligere parkerte støtte til antifascistiske bevegelser som kommunisme, brukes i dag flittig ordet woke. Woke oppfattes som venstresidens angrep på det konservative verdensbildet, på Gud, Nasjonen og Familien. Woke vil innskrenke ytringsfriheten og ødelegge samfunnsordenen som vi kjenner den, er mantraet. Men “Vær woke” skrev rådgiver i LO, Jonas Bals, tidligere i sommer. Fordi å være “woke” er det motsatte av å sove.

Vi tok ikke et oppgjør med høyreekstremismen i 2011. Vi har aldri gjort det! Høyreekstreme holdninger fantes i Norge lenge før partiet Nasjonal Samling ble stiftet. De fantes også etter at landssvikoppgjøret var over. Mange stiller med rette spørsmålet om landssvikoppgjøret var et oppgjør med innholdet i høyreekstremismen, eller “bare” et oppgjør mot det moralsk forkastelige ved å være NS-medlem. Skulle vi tatt et skikkelig oppgjør med høyreekstremismen, så er det flere sider ved vår egen historie vi måtte tatt et oppgjør med. 

Moderate stemmer legitimerer ekstreme holdninger

“Det skjedde, derfor kan det skje igjen” sa den italienske jøden Primo Levi etter Holocaust. Journalist Øyvind Strømmen skriver i en kommentar at få var oppmerksomme på faren for høyreekstrem terror i Norge før 22. juli 2011. Men vi hadde sett dem før.

De sto blant annet bak bombeangrepene på Oktober bokhandel i Tromsø i 1977 og 1. mai-toget i Oslo i 1979. De sto bak Hadeland-drapene i 1981, og slaget i Brumunddal i 1991, der høyreekstreme møtte opp med balltrær og andre slagvåpen for å knuse innvandringstilhengere. De sto bak lynsjingen av Arve Beheim Karlsen i 1999 og drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Høyreekstreme grupperinger har kommet og gått gjennom flere tiår. I 2011 utførte Anders Behring Breivik bombeangrepet på regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Åtte mennesker ble drept i regjeringskvartalet. 69 mennesker, de fleste barn og ungdommer, ble drept på Utøya. Åtte år senere kom angrepet på Al-Noor-moskeen i Bærum, utført av den høyreekstreme rasisten Philip Manshaus, som like før angrepet drepte sin adoptivsøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen.

I forkant av skuddene utenfor London Pub i Oslo, der to ble drept og flere skadet var mange “moderate” stemmer på banen som forsøkte å gjøre markeringen til et om ikke farlig, så ihvertfall uheldig arrangement, med dårlig påvirkning på barna våre. Det ble uttrykt tydelig at dette var ihvertfall et arrangement skolene burde holde seg unna, ja egentlig alle som betraktet seg som moralske og ansvarlige samfunnsborgere burde la være å gå.

Transpersoner har lenge vært utsatt for en ekstremt aggressiv og hatsk retorikk fra sentrale kvinneaktivister, som vi mener bærer ved til de høyreekstremes bål. Transpersoner framstilles som en trussel mot kvinner og motivasjonen deres latterliggjøres eller bagatelliseres. Disse holdningene bidrar til at statistikken knyttet til transpersoner er dyster lesing. Det svenske Karolinska Institutt gjennomførte for noen år siden en undersøkelse av transpersoner i Norden. Av de som deltok i undersøkelsen har en av tre forsøkt å ta sitt eget liv, 36 % har alvorlig vurdert selvmord i løpet av det siste året, et stort flertall av dem unngår aktiviteter i frykt for diskriminering, 20 % av dem er utsatt for vold på grunn av sin transidentitet.

Holdning kan føre til handling

Holdningene som fremmes, enten det er hat mot muslimer, jøder, skeive, transpersoner eller andre grupper er farlige. For de kan gi seg utslag i skadelige handlinger, som vold, drap og i verste fall terror. Ekstremismen har gode vekstforhold hvis ingen av oss hever stemmen for anstendighet, fakta og toleranse.

Vi er glade for at Støre-regjeringen har oppnevnt en ekstremismekommisjon, som skal gi oss mer kunnskap om hvordan vi som samfunn kan forhindre at enkelte radikaliseres i ekstrem retning. Forhåpentligvis vil dette gi et viktig bidrag til de konkrete tiltakene som må settes inn. En del kan gjøres gjennom barnehage, skole og offentlige virksomheter, men kanskje vel så viktig er hvordan vi kan forhindre økende ekstremisme blant voksne, kanskje ensomme mennesker, som radikaliseres foran dataskjermen.

Høyreekstreme holdninger vokser frem i europeiske land og USA har en skremmende utvikling når det gjelder ytterliggående politiske miljøer, som tidligere president Donald Trump holdt sin hånd over mens han regjerte. Det er bekymringsfullt at ytre høyre-partier blir stadig mer akseptert av den mer moderate høyresiden, som for eksempel skjer nå i vårt naboland Sverige. 

Statsministerkandidaten til Høyres søsterparti, Moderaterna, Ulf Kristersson, uttalte i begynnelsen av juli i år (under sin tale på Almedalsveckan) at “Ingen andre parti har som Sverigedemokratene – i sterk motvind – stått opp for at vi ikke kan øke innvandringen om vi skal ha en sjanse til å klare integreringen.” Sverigedemokratene var for få år siden et parti ingen andre i Sverige ville samarbeide med, på grunn av deres høyreekstremistiske, nasjonalistiske historie. Den daværende svenske LO-lederen Karl-Petter Thorwaldsson sa i 2018 at “SD (Sverigedemokratene) har røtter i nazismen.” Derfor er det skremmende at dette partiet nå kan få avgjørende innflytelse i svensk politikk og være en del av en borgerlig regjerings parlamentariske grunnlag. Slike partier og politikk må aldri få makt og støtte i Norge.

Målet med å motvirke ekstremisme er ikke bare å forhindre vold og terror, men også at alle mennesker kan leve gode, frie og trygge liv. Et samfunn der mennesker kan leve uten å bli utsatt for rasisme eller diskriminering. 

Eirik Faret Sakariassen                             

Gruppeleder Stavanger SV

Kjersti Dybvig

Kommunestyrerepresentant Stavanger SV