Fredag 24. februar i år var det ett år siden invasjonen av Ukraina startet. Sjokkfølelsen de fleste av oss våknet til den morgenen har jeg tenkt på mange ganger siden. Redselen for hva dette kan føre til. Hvor mange ukrainere vil dø og lide? Vil krigen komme hit? Vil Putin vinne? Vil han invadere andre europeiske land?

Krigen herjer med all sin gru og brutalitet. Mens menn drepes på slagmarkene, flykter eldre, kvinner og barn. Det er kommet titusenvis av flyktninger til Norge, og hundrevis til Stavanger.

Debatten om våpendonasjoner til Ukraina har blusset opp igjen, som følge av en debatt i Rødt. De skal på sitt landsmøte diskutere om partiet skal snu og støtte våpendonasjoner til Ukraina, eller fortsette å være mot. Rødt trenger ikke råd fra meg, men vi hadde samme diskusjonen i SV for litt over et år siden. Jeg mente da og mener nå at våpendonasjoner utvilsomt er det riktige å gjøre. Det er det flere grunner til.

Den første og viktigste er at Ukraina må vinne krigen. Både for deres egen del, men også for alle andre lands del. Det vil være farlig om land som Russland, og etterhvert Kina, ser at de kan invadere mindre land uten at det fører til motstand. Hvis Ukraina skal ha sjans til å vinne krigen, så er våpen, militært utstyr og beskyttelsesutstyr av avgjørende betydning. Å la være å sende våpen er også et valg. Et valg som får konsekvenser og som ville gitt russisk seier som resultat.

En del av motstanderne av å sende våpen har argumentert med at det forlenger krigen. Det har de rett i. Alternativet er jo at krigen tar slutt fordi Russland vinner. Mitt andre argument for å støtte våpendonasjoner er prinsippet om at alle suverene land har rett til å forsvare seg mot invasjon etter Folkeretten. Hvis vi anerkjenner denne retten så bør vi også bidra til at det er mulig. Ukraina er et mindre land enn Russland og har i utgangspunktet mindre forsvarsevne. Allikevel har de klart å holde sterk stand – mer enn de fleste av oss nok trodde når russiske tanks rullet inn i ukrainske byer.

Krig var for de fleste av oss noe som for egen del enten hører fortida til eller skjer i land på andre kontinenter. Jeg har besøkt Sarajevo, som er et av få europeiske land som har opplevd krig i min levetid. Da jeg besøkte Bosnia-Hercegovina for ti år siden kunne man fremdeles se kulehullene i veggene. Deler av landet var da fremdeles minelagt og krigen preget fortsatt en del av menneskene jeg snakket med. Det føltes allikevel veldig langt borte.

Det er et privilegium å kunne forholde seg teoretisk til krig. Men det er også farlig. Det kan gjøre oss sløve. Vi kan ikke lenger tenke at sikkerhet er noe vi kan ta for gitt. Det har året vi har lagt bak oss vist med all tydelighet. Det er to grøfter å gå i, og jeg mener vi må unngå begge.

Den første er å tro at vi kan klare oss alene. Det er jeg overbevist om at vi ikke kan. Få mener dette, men vi må erkjenne at et lite land med store ressurser langt mot nord, som attpåtil grenser mot Russland, er avhengig av samarbeid med andre. Det har også SV alltid ment, men partiet mitt har ment at det beste er et nordisk forsvarssamarbeid. Det standpunktet er i ferd med å endres. Årsaken er rett og slett at Sverige og Finland nå søker seg inn i NATO. Norge har, med bredt flertall, akseptert søknaden fra begge våre naboland. Det gir oss mulighet for å samle de nordiske landene innenfor samme forsvarsallianse. Det vil være klokt å styrke det nordiske forsvarssamarbeidet innenfor rammen av NATO.

Den andre grøften vi må unngå å gå i er at vi skal gjøre oss helt avhengige av USA. Det Amerika som vi har sett de siste årene har vist oss et land der demokratiet smuldrer opp og der høyrefascistiske krefter har hatt og kan få avgjørende innflytelse, både på Det hvite hus og andre maktbaser i landet. I det republikanske partiet er det en økende motstand mot å bistå Ukraina. Å belage Norges trygghet på et land som om kort tid igjen kan ha Donald Trump som president er risikabelt. I tillegg har USA ved flere anledninger vært drivkraften bak invasjoner, enten i Irak, Afghanistan eller Libya, og bidratt til store lidelser for sivilbefolkninger og langvarige kriger uten gode løsninger i sikte.

SV har en stolt tradisjon for å stå for en tredje vei i utenrikspolitikken: kritisk mot invasjoner fra land både i øst og vest, og prinsippiell i tilnærmingen til krig og konflikt. Dette arbeidet vil SV videreføre, men uten mål om at Norge skal meldes ut av NATO.

På vårt landsmøte i mars skal nemlig SVs sikkerhetspolitikk drøftes og vedtas. Avtroppende og påtroppende partiledere og et flertall i både sentralstyret og landsstyret har laget et forslag til hvordan partiets sikkerhetspolitikk skal være. Det skal landsmøtet ta stilling til. Jeg er godt fornøyd med det forslaget som ligger til behandling. Det gir SV en god orientering i den sikkerhetspolitiske situasjonen verden står i.

Å få en liten datter få måneder etter krigens utbrudd har ikke gjort bekymringene mine mindre. Jeg er urolig for den verdenen hun skal vokse opp i. Som så mange andre vil vi bare leve et trygt og vanlig liv, der krig ikke er noe vi skal bekymre oss for. Men slik er det dessverre ikke. Og da trengs allianser som kan trygge oss. Vi kan ikke endelig vite om USA kommer oss til unnsetning om krigen kommer hit før det eventuelt skjer, men står vi utenfor er vi helt garantert å måtte klare oss selv. Det er ikke en situasjon jeg ønsker.

Rogaland SVs årsmøte vedtok en uttalelse som slo fast at “Innad i NATO må Norge gå inn for at Nato skal være en ren forsvarsallianse. Særlig vil SV fortsette å legge vekt på: 

a) At Out of area-konseptet avvikles, så Nato ikke kan operere utenfor eget område, b) At atomvåpenstrategien til Nato legges bort, og c) At Nato ikke skal involvere seg politisk på USAs vegne i konflikter i andre deler av verden, for eksempel ved å blandes inn i den spente situasjonen i Øst-Asia.“ Vi vil ikke ha en allianse som bidrar til krig og konflikt, men som arbeider for å unngå det. Som ikke har andre formål enn å beskytte hverandre om et land invaderes.

SV har i flere år foreslått å styrke det norske forsvaret gjennom våre alternative statsbudsjett. At vi ruster opp også egen forsvarsevne er viktig. Det betyr at vårt forsvar må ha tilstrekkelig med både personell og militært utstyr.

SVs debatt om vår sikkerhetspolitikk har vært nødvendig. Men nå må andre partier se på sin egen sikkerhetspolitikk. Hvordan vil det stå seg om den politiske situasjonen i USA endres kraftig? Om kuppmakerne fra 6. januar kommer tilbake til det ovale kontor i Pennsylvania avenue? Hvor trygge er vi da?

At NATO-medlemskap skal være det eneste svaret på spørsmål om sikkerhetspolitikk er ikke godt nok. Vi må ha en retning for NATO som er annerledes enn den er i dag, særlig knyttet til atomvåpen. Her må de andre partiene på Stortinget begynne med seg selv.

Måten Tyrkia nå presser Sverige er også et bekymringsfullt trekk ved NATO av i dag. Det er flere av NATOs medlemsland som beveger seg i en retning vi bør uroe oss for.

Fremover må det bli mer diskusjon om sikkerhetspolitikk, ikke mindre. Sikkerhetspolitikk kan heller ikke alene handle om våpen og militær, men også sivil beredskap: at vi er selvforsynte på mat, har energi nok til eget land og at viktig infrastruktur som strøm og vann er sikret mot sabotasje. NATO-medlemskap kan gi oss trygghet, men det alene sikrer ikke innbyggerne nok mat, elektrisitet og drikkevann. Det må vi ta ansvar for selv.

Eirik Faret Sakariassen,

1. kandidat Stavanger SV