Frihet, likhet, eierskap

Kronikken ble først publisert hos Manifest tidsskriftVenstresiden må kjempe for å gjenvinne eierskap til frihetsbegrepet. Vi er varme forsvarere av frihet – men snakker for sjelden om den!I dag tenker nok mange at dersom man er opptatt av frihet så stemmer man på høyresiden, og er man opptatt av likhet så stemmer man på venstresiden. Blir det nødvendigvis mindre frihet av mer likhet? Er det en naturlig motsetning?I mine øyne er likhet en forutsetning for frihet. For å sikre folk reell frihet må vi sikre reell likhet. Carlo Rosselli forklarer sosialisme slik: «Sosialismen er liberalisme som har erkjent frihetens behov for rettferdighet.» Det er ikke bare mulig, men viktig å kombinere frihet med verdier som likhet og rettferdighet. Med likhet mener jeg ikke at alle skal være like, men at alle skal ha like muligheter og rettigheter. Det er forskjell på resultatlikhet og mulighetslikhet. Mulighetslikhet kan vi sikre gjennom en aktiv velferdsstat, som den vi har. Altså kan staten være garantisten for den enkelte borgers økte frihet – og rettferdighet!

Forbud er ikke synonymt med ufrihet. I arbeidsmiljøloven begrenser man for eksempel muligheten for å holde folk på jobb lenger enn åtte timer som normalarbeidsdag. Dette er jo et frihetsforbud til fordel for folk flest. Allikevel vil høyresiden myke opp arbeidsmiljøloven. De snakker samtidig om frihet. Når er du egentlig mest fri? Når du har fri eller når du ikke har fri?

I boka Tredje venstre fra 2004 skriver Bendik Wold og Magnus Marsdal ti bud for den nye venstresiden. Der er det første følgende: «Venstresiden må være individualistisk. Kollektive løsninger er til for å gi individet økt frihet.» I likhet med bokas forfattere tror jeg på at vi best sikres vår frihet gjennom fellesskap. Fellesskap fungerer. USA beskrives ofte som «The land of the free and the home of the brave.» Men det er liten tvil om at den friheten amerikanere elsker kun er tilgjengelig for en liten gruppe av landets innbyggere. Den jevne amerikaner blir stadig mindre frie og stadig mer fattige. Fattigdom gir ufrihet. Fellesskap gir frihet. Graden av frihet i Norge er mye større enn i USA, og det er også graden av fellesskap. Fellesskapet kan altså sikre friheten.

I Aftenbladet 14. januar diskuterte sentralstyremedlem i FpU, Atle Simonsen, og jeg begrepet frihet, og hvem som eventuelt har eierskap til det; høyresiden eller venstresiden? Simonsen går i den opplagte fellen – han slår bastant fast at «Høyresiden eier frihetsbegrepet.» Som Aftenbladets sjefredaktør Lars Helle helt korrekt oppsummerer i sin lederartikkel den påfølgende dagen kan ingen eie friheten.

«Frihet fra tvang betyr frihet til å gjøre noe. Frihet til å bestemme selv om du vil spille poker eller gå i en boksering, om du vil jobbe mer, hva du vil bruke pengene dine på,» uttaler FpUs Simonsen. Det kan hende jeg tar feil, men jeg kan ikke se for meg at det var friheten til å spille poker eller å gå i en boksering de revolusjonære franskmennene kjempet for da de med slagordet «frihet, likhet, brorskap» kastet borgerskapet og monarkene. Det er neppe den friheten Nelson Mandela viet livet sitt til og det er ikke den friheten mange kjemper for i verden i dag. Simonsens frihet er en navlebeskuende frihet. Høyresiden er ikke mot frihet, de vil bare helst ikke dele den med andre.

Gjennom mange år har det langs byens 1. mai-tog vært et trofast oppmøte fra en 5-6 medlemmer av Fremskrittspartiets Ungdom. De stiller, tradisjonen tro, med det samme spraymalte banneret år etter år. Budskapet er enkelt, men tradisjonelt fra høyrefløyen: «Født fri – skattet i hjel!» Påstanden er altså at dersom man skattlegger folket mindre så blir folket automatisk friere. Blir en småbarnsfamilie friere av skattekutt? Hvis en familie på fire, hvor mor og far hver tjener 440 000 kr får de hver 600 kroner i skattekutt årlig fra den blåblå regjeringen. Men samtidig har barnehageprisene økt, og dersom begge barna går i barnehage må de regne med å betale 500 kr mer for hvert barn. Altså er regjeringens frihet for barnefamilier 200 kroner. I året. Det var vel omtrent det jeg fikk i ukelønn da jeg var 15. Frihet der, altså.

Den samme gjengen som selv påstår å løfte frihetsfanen høyest er de samme som bærer parolen om å gi leger reservasjonsrett fra å uhenvise til aborter. Den friheten man gjennom mange år har kjempet frem for kvinner, skal nå fjernes av frihetsfantastenes fremste folk.

Hva gjør at folk føler seg frie? Mens jeg har skrevet denne kronikken har jeg spurt følgere på Twitter og Facebook om å svare på hva som skal til for at de skal føle seg friere. Enkelte kunne, med en smule sarkasme, fortelle at det som ville gjøre dem friere var lakrispiper, segway, billig sprit og proffboksing. Blant de som svarte seriøst var fast jobb, mulighet til å skaffe seg bolig og lik rett til utdannelse noe som gikk igjen. Kanskje er det slik at vi opplever oss mest fri når vi har minst å bekymre oss over. Når vi vet at vi er sikret de mest fundamentale rettigheter som utdannelse, jobb og bolig kan vi trygt slappe av for morgendagen, og leve frie liv.

«Sosialisme skal være som jazzmusikk: gi rom for frodig frihet og individualitet innenfor et sterkt fellesskap,» sa tidligere SV-leder Theo Koritzinsky. Alle oss som verdsetter god jazzmusikk og er sosialister vil nok dele Koritzinskys syn på balansen mellom frihet og fellesskap. Mitt mål er at SV skal være partiet for dem som elsker frihet og hater urettferdighet.

Eirik Faret Sakariassen,

SV-politiker i Rogaland

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s