Eirik Faret Sakariassen,
Bystyrerepresentant (SV)

Frihet fra staten, frihet fra markedet eller frihet til folket? Hvem eier friheten?

Det kan fremstå som et nytt fenomen at høyre- og venstresiden i norsk politikk kniver om hvem som historisk eier begrepet. Høyresiden har i stor grad tatt monopol på begrepet, så det er foreløpig venstresidens jobb å stille spørsmål ved eierskapet, fremfor å bruke begrepet om egen politikk.

Debatten om hvem som eier friheten har lenge rast mellom høyresiden og venstresiden. Vi ønsker alle mer frihet, men frihet fra hva?

Carlo Rossellis forklarer sosialisme slik: «Sosialismen er liberalisme som har erkjent frihetens behov for rettferdighet.»

Liberalistene kjemper for frihet fra «statens klamme grep om enkeltindividet.» I dette ligger en anerkjennelse at individet er større enn staten. Her vil mange på venstresiden si at det er enkeltindividene som utgjør staten, som jo er sant. I kontrast til liberalistenes syn på staten, kan en sterk stat også bidra til å verne om enkeltmenneskets frihet.

Helt siden jeg som ung gutt begynte i Sosialistisk Ungdom har vi pratet om å gi folk mer makt over egen hverdag. Samtidig har høyresiden forklart verden at vi vil gi folk mindre makt og frihet; en beskjed som ser ut til å ha festet seg. For fremfor at vi har forklart hva vi legger i utsagnet, har vi – på høyresidens premiss – måtte svare på deres påstand.

Det er venstresiden som vil utvide dagens demokrati: med mer demokratiske prosesser i arbeidslivet, senke stemmerettsgrensen, innføre deltakende budsjettering på kommunalt nivå og andre forslag som fremmer mer folkestyre og større folkelig innflytelse over samfunnet.

I likhet med å kalle seg feminist på høyresiden, som mange mener venstresiden har monopol på, er det å kalle seg liberaler på venstresiden uvanlig. Når Siv Jensen proklamerte at hun var feminist var det nok mange som sperret øynene opp, på begge sider av den politiske skalaen. Allikevel har vi ungsosialister på utallige sommerleirer, samlet rundt det tradisjonelle leirbålet, sunget om «frihetens forpost her nord», med den største selvfølgelighet.

De borgerlige feministene er for likestilling, men mot de politiske tiltakene som må til for å skape likestilling. Ta for eksempel fedrekvoten i fødselspermisjon: Den sikrer menn en frihet som de ikke hadde før, og den sikrer kvinner en sterkere stilling i arbeidslivet.

Men venstresidens problem er den moralismen som for mange er en ryggmargsrefleks. Vi må bort fra moralisme og bli mer liberale. Venstresiden er for flinke til å se problemer, fremfor muligheter. Målet må jo være kombinasjonen av mer frihet og mer fellesskap. Det høres paradoksalt ut, men det er mulig.

Jeg er på langt nær den mest liberale SVeren som fins. Min kollega i St. Hanshaugen SV, Kim-André Åsheim, har tatt til ordet for å legalisere all narkotika. Det er en liberal holdning jeg ikke har tro på. Da støtter jeg meg på tidligere SV-leder Theo Kortzinsky som sier:

«Sosialisme skal være som jazzmusikk: gi rom for frodig frihet og individualitet innenfor et sterkt fellesskap!»

Vi må greie å være liberale, samtidig som vi ikke gir totalt frislipp. Vi må låne de konservatives tankegods om å fornye for å forbedre, men gi det en mer solidarisk innpakning. Jeg tror ikke et samfunn fritt for begrensning og regulering nødvendigvis er et bedre samfunn. Det er riktignok friere, men ikke bedre. Vi må sikre romslige rammer for folks frihet. Men alt bør ha sin begrensning.

Spørsmålet vi sitter igjen med til slutt er: hva er frihet? Er det et samfunn uten regler, anarki? Eller er vi mer fri når alle opplever trygghet? SV og jeg tror vi er mest fri og har mest å gi når vi vet vi er trygge. At vi har fast jobb, et godt sted å bo og vet at samfunnet har et sikkerhetsnett, om noe går galt. Det er den friheten jeg tror på.

Når høyresiden slenger om seg med begrepet frihet, er det sjelden frihet til folk. Det er frihet til markedet. Liberalister tror markedet lever etter demokratiske prinsipper. Dersom vi gikk tilbake i tid, hvor demokrati var forbeholdt dem med stor lommebok, så nærmer vi oss «markedsdemokratiet».

Høyresiden er opptatt av formell frihet, venstresiden av reell frihet. Selv om skattelette formelt gir mer frihet, medfører det også stor utrygghet for mange. Reell frihet er når du vet at samfunnet tar vare på deg om det går galt, men legger til rette for at alt skal gå deg godt. SV vil ha et samfunn med små forskjeller mellom folk, men uendelige muligheter for folk.

Frihet er ikke å eie sin egen bil, reise på ferie når man vil eller få skatteletter. Frihet er når du har en trygg jobb, et fast sted å bo og en sikker framtid. «Alle» vil ha mer frihet. Men vi er nødt å anerkjenne at frihet og rettferdighet henger sammen. Vi lever i et fritt og rettferdig samfunn, som både kan bli friere og mer rettferdig enn det er. Vi er i en særstilling sammenlignet med stort sett alle andre land i verden. Dette må vi ta vare på: for frihet i et solid fellesskap utgjør venstresidens frihet. Den samme friheten vi gjennom mange år har bygget opp i Norge, som et fundament i velferdsstaten.

Nyvalgt SV-leder Audun Lysbakken sa det godt i sin første ledertale til SVs landsmøte:

«Solidaritet det er erkjennelsen av at enkeltmennesket er friere og tryggere i fellesskap med andre, enn i konkurranse med hverandre.»

Frihet og fellesskap kan gå hånd i hånd. Det er den sosialistiske friheten!