Kjære alle sammen!

Det har vært en uke viet til å lære mer om skolesystemet i Finland. Hva kan vi lære av våre nordiske venner?

Bystyremøte

Mandag kveld var det siste bystyremøte før påsken. Vi behandlet mange byutviklingssaker, fikk vedtatt reguleringen av bussveien og stanset riving av trehus i Skansen-kvartalet. Det var sånn sett et av de bedre møtene for byutviklingen i Stavanger.

Det største slaget i møtet sto i saken om hvordan vi skulle bruke tiltaksmidlene regjeringen har bevilget til Sør- og Vestlandet. Som nevnt forrige uke foreslo SV at midlene skulle gå til lokale bedrifter, innenfor lovverket og EØS-avtalen. På ny gikk de borgerlige partiene i mot, og argumenterte for at det burde være fri konkurranse i anbudsrundene. Men da må jeg spørre: hva i all verden er da poenget med tiltaksmidlene?

Skal de ikke nettopp gå til å løfte de i regionen uten jobb? Er det ikke et mål at dette skal få bedrifter i regionen opp og frem? Er det greit om bedrifter med produksjon og arbeidskraft utenlands skal få tiltaksmidler beregnet på Sør- og Vestlandet? Kan hende har jeg misforstått, men regjeringen har vel ikke tiltaksmidler for utlandet?

Tirsdag mottok jeg en e-post fra en bedrift som fortalte at de nylig tapte en kommunalt anbud (på innredning av nye Vålandsbassenget, ikke en del av tiltaksmidlene). De tapte til en bedrift i Kristiansand med produksjon i Polen. Han understreket at SVs forslag ville bidratt til hans type bedrift (med under ti ansatte) ville fått flere oppdrag og dermed bidratt lokalt. Dette stemte altså Høyre, FrP, Venstre, KrF, Sp og Pp nei til.

SVs bystyrerepresentant Paal Kloster hadde flere gode innlegg på talerstolen, og fikk et godt oppslag i Aftenbladet om den opplagte sammenhengen mellom fattigdom og manglende boligpolitikk.

Studietur til Finland

Opplæringsutvalget i Rogaland dro denne uken til Helsinki for å lære mer om det nordiske skolesystemet som jevnt over høster stor anerkjennelse for sin suksess. De gjør åpenbart noe riktig, som vi kan lære av.

Jeg deler rett og slett alle notatene mine fra turen, så kan dere sjøl lese det dere finner interessant!

Finland rangerer høyt i internasjonale rangeringer. Nå skal vi ikke si at slike rangeringer betyr alt, men det sier uansett noe om at vi kan lære fra hva andre land gjør som vi kan anvende i vårt eget land.

Elevene begynner på skolen året de fyller 7 år, og går 6 år på barneskolen, før de går 7.-12. klasse frem til de er 19 år. De starter altså ett år etter vi gjør i Norge, men slutter samtidig. Det er frivillig å gå videre på skole etter eleven fyller 16 år.

Gratis skolemåltid

En viktig komponent i den finske skolen er at elevene får gratis skolemåltid. Det syns de er nyttig fordi alle da får nok næring og dermed lærer mer effektivt. Måltidene koster i snitt € 2,7 pr. dag pr. elev. Varmmat, salat, brød, suppe og lignende står på menyen og de prøver å gjøre det så sunt som mulig. Det er ingen i Finland som foreslår å fjerne denne ordningen – og allikevel er det få andre enn SV i Norge som foreslår å få det samme her til lands.

De fleste høyere utdanninger i Finland må man betale for å delta på, men lærerutdanning får man stort sett dekket av staten for å studere. Det sier jo mye om hvor sterkt lærerne står i samfunnet og hvor høyt staten ønsker å rekruttere pedagoger. De har greid å sørge for at lærer er blant de høyest ønskede yrker for de som søker seg inn på utdanning. Læreryrket har høy status i samfunnet. Vi fikk også høre om hvor sterkt lærernes fagforeninger sto, og at de i lønnsforhandlinger stort sett vant frem med sine krav. 

De har 75 privatskoler i hele landet, uten tillatelse til å ta skolepenger. Får støtte direkte fra kunnskapsdepartementet, og pengene følger eleven. Det er ulovlig for foreldre å gi økonomisk støtte til skolen. 

Tillit til lærerne

Ingen inspektører, ingen nasjonale prøver, bare «sample-based monitoring». Lærerne har også stor grad av frihet til å selv organisere sin undervisning, hvilke metoder de skal bruke, hva slags læremateriell elevene skal ha og hvordan læreplanene skal utformes. Så lenge lærerne holder seg innenfor det læreplanene sier.

Fokuset er å støtte og veilede elever, fremfor å sammenlikne dem med hverandre. De vektlegger tungt å ha individuelle fag- og utviklingsplaner. Her har vi nok en del å lære i Norge, som nok har bikket for langt i retning av å ha en skole hvor konkurranse er et politisk mål, og som i for stor grad legger opp til pugging og testing fremfor skikkelig læring.

Spesialundervisning

Noe av det jeg hadde hørt før jeg dro hit var at de ga mange av elevene spesialundervisning tidlig, hvor Norge har en graf hvor andelen spesialundervisning øker år for år.

De deler spesialundervisning opp i tre kategorier: generell oppfølging, intensifisert oppfølging og spesialundervisning. Årlig er det om lag 30 % av de finske elevene som får spesialundervisning: de har ingen presise tall på hvor mange som får generell oppfølging, men 8,4 % får intensifisert oppfølging (65% gutter og 35 % jenter) og 7,3 % får spesialundervisning (70 % gutter og 30 % jenter).

Målet er å tidlig ta tak i det den enkelte elev sliter med, for å sikre at de greier å følge progresjonen gjennom resten av skoleløpet.

«Children do not need to «wait to fail» to get special support: pupils who struggle academically have access to immediate assistance without having to be diagnosed.» – M. Jahnukainen

Det er slik at man trenger ingen diagnose for å få spesialundervisning. Det er noe man blir enige med eleven og foresatte, og det trengs ikke mye utredning for å få noen form for særskilt ekstraundervisning.

En av forklaringene til at de scorer så godt på PISA-undersøkelsene er at gjennomsnittsresultatene deres er bedre og at avstanden mellom de elevene med høyest score og de med lavest er relativt liten. De elevene med dårligst forutsetninger blir løftet gjennom skoleløpet.

Yrkesutdanning

Vi hadde en lærer fra en yrkesskole inne som fortalte om deres måte å legge opp yrkesutdanninga. De hadde fem bolker på åtte uker hver, hvor kun én bolk var av «grunnfagene» språk, kjemi, matematikk osv. De øvrige fire åtteukers-bolkene var rettet inn mot det fagområdet de utdanner seg innen. Dette gjør de i tre år, med praksisperioder i bedrift på tilsammen et halvt år fordelt på to skoleår.

I tillegg retter de «grunnfagene» så godt de kan inn mot fagområdet, som for denne aktuelle læreren var metallarbeider og sveising. Dette er ikke slik alle skoler legger opp yrkesutdanningen, men ettersom det er stor faglig frihet og tillit i skolen kan den enkelte skole og lærer selv velge hvordan undervisningsopplegget legges opp.

De har også gode kurs om introduksjon til arbeidslivet og arbeidslivskunnskap for at de skal vite hvordan de lager CV, søker jobb og rettigheter de har.

Noe av det vi fikk se var at de hadde én språkkarakter, som både gjaldt finsk, svensk og engelsk. Læreren fortalte at dette gjorde det veldig vanskelig å vite hvilke og hvor godt elevene som søkte arbeid kunne det enkelte språk. Med en dårlig karakter kan det bety at eleven er god i finsk, men veldig svak i svensk og engelsk. Hvis vi holder engelsken utenfor var dette det beste argumentet jeg har hørt mot én samlet norskkarakter: du vil ikke kunne skille om elevene er gode i bokmål men kanskje ikke så flinke i nynorsk. Da vil hele karakteren trekkes ned, fremfor at man i dag kan skille og vise tydelig hvilket språk man kan. 

De har også et langt bedre helse-oppfølging, med mer tilstedeværende helsesøstertjeneste, psykolog og lege kommer til skolen ved behov og sosialarbeidere. Når vi fikk ramset opp tilbudet fremsto det bedre enn hva vi får til i Norge.

I dag finansieres yrkesskolene av antallet elever, men i fremtiden skal 50 % av finansieringen være antallet elever og resten skal være prestasjonsbasert, på elevenes resultatet og lærernes kompetanse. Dette er jo ikke en modell vi bør lære fra, for å si det mildt.

Læreren ga oss hennes oppskrift på hvorfor de scorer godt på PISA-undersøkelsene:

• 5-årig lærerutdannelse
• Kulturen som legger press på å utdanne seg
• Jevn utdannelse
• Få private skoler, kommunale skoler gir god utdannelse
• Ikke best, men jevn og snittet blir høyt

Ha en fin uke og følg meg gjerne på Facebook, Twitter eller Instagram!

Sakki