Det er en deilig sommerdag i Stavanger, og du rusler rundt i sentrum. Du går gjennom Fargegadå, ned mot Vågen. Når du kommer til Tollboden trodde du at Gamle Stavanger skulle være utsikten din. Men du stirrer inn i en mange meter høy cruisevegg som dekker store deler av den fine byen vår. Hvor lenge skal det være slik?
I anledning 10-årsmarkeringen av 22.juli-terroren i fjor, etterlyste AUF en viktig debatt; nemlig et politiske oppgjør med de høyreekstreme holdningene som styrte terroristens handlinger. Det oppgjøret må vi ta som samfunn nå.
Det er noe som ikke er friskt i velferdsstaten vår. En sykdom som har fått feste seg i mange deler av den kroppen velferdsstaten vår er. En del av hjernen har fått sykdommen New Public Management, og det har spredd seg til indre organer og sentrale funksjoner. Diagnosen er klar og behandlingen likeså. Nå trengs det ny politikk for velferdsstaten vår.
Tidlig lørdag morgen den 25. juni åpnet jeg Facebook-appen mens jeg ennå lå i senga. Da jeg scrollet nedover så jeg mange av vennene mine skrev disse tre ordene. «Jeg er trygg».
Tusen takk til Vilde Fuglestad Askeland på 11 år for et godt innlegg om at hun ønsker mer skriving for hånd i skolen. Hun har viktige poenger, som jeg er enig i.
Når autoritære statsledere og ekstreme grupper forfølger sine motstandere, er forfattere, journalister, skribenter, tegnere, kunstnere og musikere ekstra utsatt. Kanskje fordi kunsten kan slå så hardt og ordet kan være så skarpt at det truer de mektiges stilling. Derfor trenger nettopp disse ekstra beskyttelse. Det sikrer fribyer verden over.
Politikere kan krangle om mye og diskutere detaljer til det kjedsommelige. Men som mange har sagt utallige ganger før: det viktigste i livet må være det viktigste i politikken. Da blir spørsmålet hva det viktigste i livet egentlig er.
Jeg holdt årets 17. mai-tale på Stavanger Universitetssykehus. Her kan du lese den!
Et Stavanger for alle! 