«Jeg er trygg»

Tidlig lørdag morgen den 25. juni åpnet jeg Facebook-appen mens jeg ennå lå i senga. Da jeg scrollet nedover så jeg mange av vennene mine skrev disse tre ordene. «Jeg er trygg». 

Søvnen og trøttheten slapp taket etterhvert, og jeg skjønte at alle som skrev det tilhører det skeive miljøet. Sjokket og sorgen var stor da jeg skjønte at terroren nok en gang har rammet Norge. Denne gangen var det sannsynligvis LHBTIQ+befolknigen som var terrorens primære mål, selv om etterforskningen ikke er ferdigstilt. Men hele samfunnet må føle seg truffet.

Det er flere som har gått hardt ut mot feiringen av pride, av debatten om kjønn og skeives rettigheter i opptakten til årets pridemarkering. Anti-transaktivister som tror rettigheter er som en kake som må fordeles, fremfor noe som kan utvides til å gjelde flere. Regnbuer på skolesekker i Troms og Finnmark blir til en gigantisk debatt om pride. Påstander om at pride er en ideologi – som oftest fremsatt av folk som selv tydelig forfekter sin ideologi. En rekke stråmenn er ute og går.

Pride er ikke en ideologi, det er en feiring av skeiv kjærlighet og mangfold. Allikevel er det flere av dem som hardnakket vil gjøre fremstille pride som noe skummelt og farlig. Det er dessverre ikke veldig godt kamuflert som ligger bak. En knallhard holdning om at kjærlighet er noe som bør være mellom mann og kvinne og at det ikke finnes mer enn biologiske kjønn.

Det føles alltid skummelt å gå inn i debatten om kjønn. Som flere, også lokale kommentatorerer helt riktig har påpekt, er det vanskelig å diskutere dette. Frontene er veldig steile og uforsonelige. Påstandene hagler og karakteristikkene sitter veldig løst. Det er forstemmende at diskusjoner om transkvinner og -menn skal være så hatsk. Det er snakk om mennesker som gjør et dypt personlig valg, knyttet til identitet og selvfølelse. Fordømmelsen fra enkelte miljøer er skremmende.

Terroren som traff det skeive miljøet hardt eksponerer et tankegods som ikke må få fotfeste. Homohatet har vært i samfunnet lenge og i enkelte miljøer stikker det dypt. Det gjelder ikke bare i ytterliggående, muslimske miljøer, men også konservative kristne miljøer og på den ekstreme høyresiden. Men det sildrer også ut i langt mer anstendige lag av befolkningen.

Flere ganger har jeg hørt om unge, skeive i Stavanger som er blitt utsatt for hatkriminalitet. To ganger har jeg fått møte noen av disse og snakket med dem om opplevelsene deres. Enten det er skoleeleven Aleksandra, som i Stavangerskolen og på fritiden har opplevd krenkelser, vold og hets fordi hun er skeiv. Eller studenten Johannes som ble slått i hodet med en glassflaske på vei hjem fra byen, mens gjerningspersonen ropte «Jævla homo». Flere av oss husker også Benjamin og Christoffer som ble slått ned på gata i Stavanger, mens de holdt hender. «De angrep oss på grunn av legningen vår,» uttalte Benjamin. 

Men slagene og sparkene kommer ikke av seg selv. Ingen unger er født til å hate. Det er noe de har lært. Kanskje av en far som har sagt at homofile er ekle? Kanskje en venninne som syns det er unaturlig at to damer er kjærester? Kanskje en prest som sier at det er syndig at to av samme kjønn lever sammen i ekteskap?

LHBTIQ+personer skal være trygge og kjenne at de er en del av samfunnet. Minoriteter er ekstra sårbare for krenkelser og deres rettigheter er alltid mer truet enn det rettighetene til majoritetsbefolkningen er. Derfor trenger de også et ekstra vern.

Det er bra at regjeringen nå foreslår å forby homoterapi, eller det enkelte kaller konverteringsterapi. Det er jo ikke terapi. Da Stavanger formannskap leverte vårt høringssvar til dette, stemte et flertall for følgende: «(…) Stavanger kommune er uenig med departementet i at det er hensiktsmessig å benytte «konverteringsterapi» som et samlebegrep uten å signalisere at handlingene det siktes til, innebærer behandling av sykdom. Sett fra et helsemessig ståsted synes begrepene «konverteringsterapi» og «behandlingslignende handlinger» noe forvirrende, da det ikke finnes slik form for terapi i helsevesenet. Tvert imot er det rapportert skadelige effekter i form av bl.a. psykologiske traumer. Stavanger kommune mener at departementet/lovgiver bør vurdere å bytte ut begrepet «konverteringsterapi» med begrep som f.eks. konverteringshandlinger. Dersom det ikke innføres et generelt forbud mot «konverteringsterapi», så støtter Stavanger kommune 18 års grense, da dette er det strengeste regjeringen foreslår. Det er ikke forståelig for Stavanger kommune hvorfor skeiv ungdom mellom 16 og 18 år skal utsettes for psykiske overgrep.» At denne praksisen må opphøre er åpenbart for meg. Det fremstiller homofili som en sykdom. Det er det ikke.

Vårt samfunn har noen ytterliggående grupperinger som aktivt motarbeider noe av det jeg holder høyest med samfunnet: at vi er et mangfoldig samfunn med rom for alle, uansett hvem du er, hva du tror på, hvem du blir glad i eller hvilken kjønnsidentitet du har. Enten det er ytre høyre som kjemper mot innvandring og mangfold eller det er ekstreme, muslimske miljøer som kjemper mot skeives rettigheter, så skal disse verdiene forsvares. 

I etterkant av terroren i Oslo har heldigvis det breie lag i samfunnet slått ring rundt det skeive miljøet. Nettet flommer over av regnbuer, i nabolag hang regnbueflagg fra balkonger og husvegger og folk tok til gatene, selv om politiet frarådet det. Jeg møtte selv flere på et kjøpesenter her i området som var ute for å kjøpe regnbueflagg. Oppi alt det vonde, er det godt å se hva vanlige folk står for.

«Jeg er trygg.» Disse tre ordene er veldig såre. For de forteller nemlig historien om det stikk motsatte. Det er som om setningen mangler et ord. «Jeg er ikke trygg». Terrorangrepet i Oslo viser jo nettopp det, at skeive ikke er trygge. Volden skeive er blitt utsatt for, i Stavanger og andre steder, viser jo at de ikke er trygge. Mobbingen og krenkelsene viser jo klart at de ikke er trygge. Det er vår alles plikt å sørge for at de tre ordene blir sannhet. At skeive blir like trygge som resten av befolkningen. Trygghet er et gode som skal være likt fordelt.

Etter sommeren skal vi feire Skeivå – Rogaland Pride. Ikke bare er det første parade etter pandemien, det blir også første parade etter terroren i Oslo. Jeg håper det blir rekordstort oppmøte. Jeg skal gå. Det håper jeg du også skal. Med regnbueflagg, regnbueklær og regnbuens farger i fjeset. For størst av alt er kjærligheten.

Eirik Faret Sakariassen,

Gruppeleder Stavanger SV

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s