Kjære alle sammen, gode partivenner!

Gratulerer så mye med dagen!

Ofte er 1. mai en dag jeg er fylt med kampglød, kampglede og optimisme. I år må jeg innrømme at det ikke er de tre ordene jeg først tenker på. Det tror jeg ikke jeg er alene om å kjenne på. Dagen i dag er til for å feire de seierne vi har fått og for å stake ut kursen for nye seiere.

Da det ble knapt borgerlig seier i Stavanger i høst, fordi Erna Solberg holdt aksjeskandalen for seg selv, kjente jeg at motløsheten var sterk. Det varte bare noen dager, men jeg kjente at nederlaget var tungt.

Neste høst spår alle kommentatorer at vi igjen skal få en Høyrestyrt regjering i Norge, med alt det medfører av privatisering, markedstenkning og nedskjæringer i velferdsgoder.

Og det føles som at verden er i ferd med å gå fullstendig av hengslene: Gaza er bombet sønder og sammen, tusenvis er døde og et helt folk er i ferd med å utryddes. I Ukraina pågår Russlands ulovlige okkupasjon og krig for fullt. Og i denne forferdelige cocktailen kan vi ende opp med å få Donald Trump tilbake som president.

Når jeg før har møtt politiske motbakker har jeg funnet en viss trøst i utsagnet «Vi har holdt på for lenge. Det er for sent å gi opp.» Skulle jeg ha gitt opp, måtte jeg gjort det for lenge siden.

Det er allikevel ikke godt nok å tenke at vi skal stå i kampene i ren trass. Man vinner ingen kamper uten ekte engasjement.

Det er mange som håper at vi skal gi opp. At sosialister skal miste kreftene sine og la motløsheten omfavne oss fullt og helt. Det kan ikke skje.

Fordi samtidig som de borgerlige styrer i Stavanger, så hever mange stemmen mot politikken de fører. Rektorer setter foten ned mot å innføre betaling på skolemat. Folk begynner å merke høyrepolitikken. Ofte møter jeg folk som savner det rødgrønne styret i Stavanger. Jeg tror det vil bli stadig flere de neste årene. Det skal nemlig kuttes i oppvekst og utdanning, i helse og velferd og i mange av de viktigste tjenestene kommunen leverer. Alt for å fjerne eiendomsskatten.

I 2027 skal vi gå til valg på velferd. På gratis skolemat. På fellesskapsløsninger. På klimasatsing. Og vi skal vinne.

Og når det spås at de rødgrønne vil tape neste valg, så skal vi huske at ingen kommentatorer er synske. Hvis regjeringen begynner å føre en tydelig rødgrønn politikk, og SV får fortsette å levere velferdsreformer som gratis SFO og billigere tannhelse i budsjettenighetene med regjeringen, så kan valget vinnes.

En verden i brann løser ikke Norge alene, men vi må gjøre vårt. Regjeringen må starte med å anerkjenne Palestina som en egen stat. Vi må kreve våpenhvile og tydelig heve stemmen mot Israels folkemord. Norge fortsetter også å være en viktig leverandør av våpen og materiell til Ukraina, for å sikre at de til slutt seirer mot Putin.

Vi har holdt på for lenge. Det er for sent å gi opp.

På 1. mai får vi muligheten til å fylle på engasjementet. Kjenne på andres kampglød, så den også fyller oss. Vite at hver og en av oss trengs for å skape forandring.

Fordi det er dette 1. mai er: det er en påminnelse om at vi har klart det før. Vi har fått til det umulige.

Vi har skapt forandring i Stavanger.

Vi har skapt forandring i Norge.

Vi har skapt forandring i verden.

Og vi kan gjøre det igjen. Vi skal gjøre det igjen.

Vi har holdt på for lenge. Det er for tidlig å gi opp!

Gratulerer med dagen, gode venner!