Gode venner.

Nå er snart alle ord brukt opp. Når jeg snakker med folk om Gaza, hører jeg for tiden nesten det samme hver gang.

Folk mister håpet.

Folk har ikke ord.

Folk er i bunnløs sorg.

Og jeg forstår det så alt for godt. For jeg har det på samme måte selv.

Håpløshet, sorg og mangel på ord.

Men jeg kjenner på mye mer enn dette. Og jeg kjenner det i hele kroppen.

Jeg kjenner det i beina,

her jeg står på et land ingen har tatt fra meg.

Jeg kjenner det i magen,

fordi jeg er mett, mens sulten rumler i magene i Gaza.

Jeg kjenner det i hendene,

for jeg vil strekke ut en hånd og forandre det forferdelige som skjer.

Jeg kjenner det i øynene,

når jeg ser de groteske bildene fra ruinene i Gaza og menneskene som lider.

Jeg kjenner det i ørene,

når jeg hører foreldres desperate gråt og stillheten fra unger i granatsjokk.

Jeg kjenner det i hodet,

der rettferdighetssansen er i ferd med å bli helt utmattet.

Og jeg kjenner det i hjertet.

Jeg kjenner det i hjertet,

når jeg leker med dattera mi som er trygg.

Jeg kjenner det i hjertet,

når jeg holder en hånd på magen til min gravide kone.

Jeg kjenner det i hjertet,

når verden lukker øynene for lidelsene palestinerne lever i.

I hele kroppen kjenner jeg det.

Sinne.

Sorg.

Fortvilelse.

Men jeg kjenner mer.

Solidaritet.

Kampvilje.

Kjærlighet.

Vi kan ikke gi opp.

Palestinerne fortjener at vi fortsetter å kjempe.

De er våre medmennesker.

De er våre venner.

Og man står opp for vennene sine.

Stopp bombingen.

Stopp massakren.

Fritt Palestina.