Når noens rettigheter blir trampet på så er det viktig at vi går sammen. Det kan nemlig bli oss en dag, og da er det slettes ikke dumt å ha noen som kan kjempe kampen sammen med oss. Nå er det to eksempler jeg vil trekke frem, som begge er svært aktuelle.

I mange år har Columbianske fagorganiserte blitt truet, terrorisert og drept. Columbianere som er medlemmer av en fagorganisasjon som tilsvarer LO i Columbia blir drept – bare fordi de vil få de rettighetene de fortjener og har krav på. Dersom vi her i Norge får under tarifflønn så bruker vi midler som streik – noe som fører til at vi som regel vinner fram med det vi vil. Mens vi her i landet har en regjering som er på lag med arbeiderne har de i Columbia en regjering som aktivt jobber mot fagorganisasjoner og at arbeiderne skal få innvilget rimelige lønnskrav. De går faktisk til så langt at de dreper deg dersom du melder deg inn i en fagorganisasjon. For oss i gode Norge er det tilnærmet umulig å forestille oss hvordan de faktiske forholdene er der.

Forrige uke arrangerte Latin-Amerika-gruppen (LAG) en fakkel-markering til minne om alle som så langt er drept av para-militære grupper i Columbia. Og den siste tiden så har de para-militære også begynt å få reel politisk makt i Columbia. Mange av dem er valgt inn i f. eks. bystyrer og lignende politiske styringsorgan.

På Arneageren samlet det forrige uke seg 50 mennesker som støttet LAG. Luisa Pinzon og Ommund Stokka holdt apell. De poengterte viktigheten av at vi står sammen når det kommer til slik: urettferdighet, undertrykking og mishandling av det columbianske folk.

Den siste tiden har det vært streik på Sentrum Røntgeninstitutt i Bergen, Stavanger og Trondheim. Det har blitt gjort forsøk på å fremforhandle en tariffavtale, men så langt har de mislyktes. Nå har de ansatte streiket i 3 uker – og det ser ikke ut til at streiken er over med det første.

Eierne av Sentrum Røntgeninstitutt sier nei til tariffavtalen fordi de ikke ønsker at sine ansatte skal få tal del i AFP-ordningen. De mener den er for dyr. Dette er jo typisk de private selskapene: de vil gi sine ansatte så dårlige forhold som arbeiderne overhodet kan akseptere, men når arbeiderne krever sin rett så setter de seg på bakbena. De gir blaffen i de ekstra utgiftene som kommer mens arbeiderne streiker og de må ta inn ufaglært hjelp for å dekke det midlertidige tapet av arbeidskraft.

Sentrum Røntgeninstitutt har min fulle støtte. Jeg håper dere klarer å vinne over kapitalistsvina som sitter på toppen. Og jeg oppfordrer alle mine lesere: så langt som det er mulig unngå å benytte dere av Sentrum Røntgeninstitutt frem til de lar sine ansatte få sine krav oppfylt. Husk: vær alltid solidarisk. Sammen er vi sterkest!