Eirik Faret Sakariassen, nestleder Stavanger SV

Finanskrisen har rammet mange hardt. Jeg møtte et av krisens ofre, på en benk i Italia.

Høsten 2008 slo finanskrisen inn over Europa og USA for fullt. Mange mistet jobbene sine, husene sine og ble slått konkurs. Fremdeles herjer finanskrisen i mange europeiske land, som for eksempel Hellas, Spania, Island og Italia. Ofrene etter krisen lider ulike skjebner; enkelte må stå i matkø for å skaffe nok mat til seg og sin familie, mens andre står uten jobb og økonomisk trygghet.

EUs markedsprinsipper har nå vist seg å ikke være så
bærekraftige som enkelte påsto. EU står ikke ene og alene bak denne krisen, men det er en del av de ideene som dyrkes i EU
som nå flere stiller spørsmål ved. I tillegg blir svakheten av en felles økonomisk politikk og rentepolitikk tydeligere, ettersom de nasjonale problemene er og blir svært ulike.

I Norge har vi greid oss noenlunde godt, som er en følge av en offensiv motkonjunkturpolitikk og arbeiderbevegelsens mangeårige kamp for et godt sikkerhetsnett, som trygd, dagpenger og pensjon. I tillegg kommer vår enorme oljeformue også godt med.

Mens de i mange andre land lider av å være bundet til markedsprinsipper i økonomiske spørsmål, er det fremdeles en del handlefrihet for oss i ”utenforlandet”.

Krisens ofre

Mange forbinder den italienske byen Pisa med Det skjeve tårn i Pisa, men som så mange andre byer er den rammet av krisen og arbeidsløshet. Mange har jobbet innenfor turisme, restaurant- og hotellbransjen og andre rammede bransjer.

På en benk i Pisa, i Italia, møter jeg Claudio Ciardi (bildet). Han er en av de mange tusen som har mistet sin jobb. Han har i mange år jobbet som mekaniker, men de senere årene har han jobbet som reklameagent. Det betydde mange store prosjekter, både for det private og for kommunen og staten. Så kom krisen:

”På grunn av denne krisen har jeg ikke lenger noe arbeid,”
sukker Ciardi. ”I denne byen, Pisa, står krisen veldig sterkt. Vi har mange studenter som går på universitetet, som ikke lenger har deltidsjobbene sine.”

Selv har Claudio Ciardi en hjemmeværende kone og en datter
som nylig fullførte sin filologutdannelse. Hva datterens videre jobbmuligheter er vet Claudio lite om.

”Nå lever jeg på oppsparte midler, hjelp fra min familie og sosial stønad.”

Bekymringsrynkene i pannen hans blir stadig tydeligere. Han er 65 år, men får fremdeles ikke pensjon. Han sto uten jobb da han nådde pensjonsalder, og må derfor vente femten måneder før han kan få pensjon, altså ikke før høsten neste år. Men han er glad for den sosiale hjelpen han får.

”Uten sosial støtte ville vi ikke hatt nok mat. Heldigvis
har jeg alltid betalt skatt. Jeg håper for min kones del, min datters del, min del og alle andres del at krisen snart går over!”

Den arbeidsløse reklameagenten snakker engasjert om hvor
vanskelig situasjonen i EU er, og hvordan vi stadig får nye økonomiske stormakter, som India og Kina. På benkene i området rundt sitter det mange. De er på hils med hverandre, og jeg tipper mange av dem sitter her hver eneste dag, i mangel på annet å ta seg til. Mens jeg går for å hente kameraet setter det seg ned et par til, som han fort kommer i prat med. Jeg knipser noen bilder, og tar ham takknemlig i hånden.

EUs krisehåndtering

Det kommer mye kritikk mot måten EU har håndtert krisen, særlig i det siste. Italia er etter Hellas det landet som har høyest prosent gjeld, med 135 % av BNP. Hellas har 139 %.

Eurosonen vil trenge store reformer for å redusere arbeidsledigheten, som nå ligger på 10,1 prosent. IMF (The International Monetary Fund) spår at veksten i eurosonen vil begrense seg til 1 %, mot 3,1 % i USA.

Innbyggerne i EU kan forvente seg store velferdskutt i tiden som kommer. Samtidig unner Europaparlamentet seg iPads til 40 millioner kroner. Det er sannelig forskjell på folk …