(Foto: Susanne Sandslett Ramsdal)

Har du hørt det før? «Hjelp dem der de er.» Det er egentlig ganske klokt, for nå er de både her og i nærområdene. Da må Norge hjelpe til – både hjemme og ute.

Mennesker opplever sitt livs vanskeligste situasjon, og flykter fra hjem, venner, familie og det livet de kjenner. Mange kommer til Europa, og noen få av disse finner veien til Norge. I årene som kommer vil flere hundre komme til vår by og vår region, og mange av dem skal bygge opp nye liv her.

Vi er inne i en tid som det vil skrives om i historiebøkene. Om da verden så ondskap utspille seg i all tydelighet, med grufulle konsekvenser. Vi kan sjøl påvirke hvordan historien ender: hjalp vi til eller lot vi være? Åpnet vi dørene, eller lukket vi hjertene? Strakk vi ut en hånd, eller ga vi flyktninger fingeren?

Flyktningekrise kaller mange det. Og flere høres ut som det er oss det er krise for. Det er det ikke. Vi opplever ingen flyktningekrise her vi sitter i våre varme hjem, med kjøleskapet fullt av mat og kontoen full av penger. Men de menneskene, kanskje med små barn, som flykter fra krig, terror og en humanitær katastrofe, de opplever en krise. Noen ganger trenger folk en realitetsorientering. Nå er et slikt øyeblikk i historien.

«Flyktningedebatten preges av for mye «dem» mot «oss». «Vi» er det rette pronomenet». Det uttalte nylig Ida Mai Lea Hagen, lærer for enslige mindreårige asylbarn og innvandrerungdom og SV-politiker, i et intervju i Solabladet. Flere av oss burde tenke slik. For mener folk at flyktninger er mindre verdt enn andre mennesker?

Stavanger er en del av verden, og vi skal også ta vår del av ansvaret. Derfor vil SV si ja til de anmodningene kommunen får om bosetting av asylsøkere og flyktninger i årene som kommer. En del av disse er enslige, mindreårige. Dette er en gruppe vi har et særskilt ansvar for å ta i mot på en god måte. Det vil vi også gjøre.

Stavanger-regionen har brukt slagordet Open port. I årene som kommer vil vi få testet om det er mer enn et slagord, om vi omsetter det til handlinger og holdninger. Det frivillige engasjementet for å hjelpe er stort og det offentlige er helt avhengige av at innbyggerne bidrar gjennom frivillig arbeid. Men det krever også mye av kommunens egen organisasjon og våre tjenester.

Rådmannen har budsjettert med 5 millioner kroner årlig til bosetting av syriske kvoteflyktninger. Det er varslet at kostnadene knyttet til dette vil bli høyere. Det tar SV følgene av, og vi oppjusterer derfor dette beløpet.

SV legger til grunn en økning på 15 millioner kroner årlig, til et samlet årlig beløp på 20 millioner kroner til bosetting av syriske flyktninger i Stavanger. Vi har råd, plass og ansvar for å gjøre det vi kan for å gi mennesker på flukt en trygg havn å komme til.

«I love the people here. I also love the people that don’t want me here.» Det sa en syrisk flyktning som bor på Alstor på markering for å ønske flyktninger velkommen. Det var stort å oppleve den hjertevarmen han og de andre flyktningene utstrålte i møte med det hatet som har vist seg den siste tiden. Nettet florerer av hat, hets og rasisme. Denne situasjonen får fram både det beste og det verste i det norske folk. Samtidig som mange blir frivillige, samler inn klær og sender penger finnes deres rake motsetning, som fyller kommentarfeltene med hatefulle ytringer, som snakker nedlatende om flyktninger i kantina på jobb og som skaper grobunn for fremmedfrykt.

Det har vært underlig og litt trist å se hvordan Fremskrittspartiet har vært mer opptatt av partistrategi enn faktisk å gjøre noe for og komme med løsninger i den krevende situasjonen vi står i. De har lokalt prøvd å gå mot statens anmodninger om bosetting av flyktninger, som er anmodninger som kommer fra deres egen regjering. Derfor har også FrPs gruppeleder Christian Wedler stått i politisk spagat, mest opptatt av å øke partiets oppslutning enn å bidra i en vanskelig situasjon.

Utad har Wedler og FrP gitt inntrykk av at de er bekymret for antallet flyktninger på grunn av mangel på kommunale boliger. Det er en innsigelse vi skal lytte til. Men det var veldig merkelig å bevitne at i samme formannskapsmøte som vi vedtok å ta i mot 452 flyktninger i 2017-2019 stemte FrP og flertallspartiene for å selge 10 kommunale boliger. Plutselig var i mangelen på kommunale boliger så viktig allikevel…

FrPs gruppeleder har uttalt til RA at vi nå må snakke om den «rosa elefanten i rommet.» Ham om det. Vi kan jo i stedet snakke litt om neshornet i glasshuset som FrP opptrer som. Det er FrP-statsråd Solveig Horne som ber kommunene ta i mot, og det er bare FrP-representanter her i byen som går mot egen regjering. Jeg hører det singler i glass på FrP-kontorene.

Det er en oppgave for ordfører Christine Sagen Helgø å holde det politiske flertallet samlet. At hun godtar FrPs solomarkeringer er spesielt. De skal styre byen sammen, men FrP får allikevel skape usikkerhet i en vanskelig situasjon. Det minste vi kan forvente av byens nye flertallspartier er at de opptrer i enighet i vanskelige spørsmål som krever politisk lederskap, ikke populistiske egenmarkeringer.

Jeg er glad for at alle partiene i Stavanger formannskap med unntak av FrP klart og tydelig har sagt at flyktninger er velkomne hit. At vi skal åpne dørene, og armene og hjertene og si «refugees welcome to Stavanger!» Og når de kommer hit skal vi hjelpe dem der de er!

Neste uke er det jul. Fortellingen om jula handler om Josef og Maria som lette etter et sted for å føde. Det var ikke plass i herbeget, men de fødte i en stall. 3. desember 7.55 kom en liten jente med foreldre fra Afghanistan til verden i resepsjonen til Forus akuttinnkvartering. Hun og hennes foreldre fikk plass i herberget. Og det skulle bare mangle.

God jul – til alle oss som bor i verdens rikeste land.

Eirik Faret Sakariassen,

Kommunalråd / Gruppeleder (SV)