I de fem årene siden 22. juli-terroren er den offentlige debatten blitt stadig verre og mer hatsk. Nå er det nok.

Ekkoet ringer i ørene mine. Ekkoet av massemorderens meninger. Jeg er overbevist om at så og si alle vil fordømme det groteske angrepet på demokratiet, arbeiderbevegelsen og uskyldige mennesker 22. juli 2011. Allikevel sier altfor mange det samme som massemorderen mente, for mange som tenker i samme politiske bane og trigges av de samme konspiratoriske villfarelsene.

Fra debatter på nettet finner man sitater som:

• «Mordene ABB står bak er helt utenfor enhver forstand, men noe av det han sier er det mye rett i. […] Det pågår en veldig islamisering av Europa og Norge og Europa er blinde eller lukker øynene til det som skjer. Jeg er veldig glad jeg ikke er 20 år i dag.»
  
• «Nordmenn tør ikke innse at Breivik har rett, og det er på grunn av handlingene hans. Siden du er enig i en massemorders meninger så betyr det ikke at du er som han og gal i huet. Jeg har full forståelse for meningene til Breivik, og støtter dem.»

Disse sitatene er hentet fra en nettsak i TV2 om reaksjoner på sidene til den islamfiendtlige gruppa SIAN (Stopp islamiseringen av Norge).

På tide å gjenreise anstendigheten

Da rosetogene preget de fleste norske kommuner, og samholdet mennesker imellom var det som mange av oss fant trøst i, var det mye som ikke var greit å si. I månedene etterpå var alle livredde for å si noe som kom skjevt ut eller ble oppfattet støtende. Det var naturlig der og da, men vi skal tåle tøffe tak i det offentlige ordskiftet. Jeg tilhører ikke dem som mener alle kritiske utsagn knyttet til innvandring skal stemples som rasisme. Det må alltid være slik at vi som utgjør flertallet, i dette tilfellet av liberale fritenkere, har stor toleranse for mindretallet som frykter innvandring og islam.

I et demokrati er det flertallet som avgjør. Men alle er like mye verdt. Jeg vil forsvare at også mine meningsmotstandere har all rett til å delta i et demokratisk ordskifte. Allikevel er det på tide å gjenreise anstendigheten. For nå er vi på full fart på vei ut av alle proporsjoner.

Spørsmålet som ikke ble besvart

Tidligere i år møtte jeg islamkritiker Hege Storhaug til debatt på Kverulantkatedralen Kåkå. Jeg har aldri, hverken før eller etter, noensinne deltatt i en debatt hvor publikum var mer illsinte enn da. Vi i panelet som var uenig med Storhaug, ble konstant avbrutt fra salen. Det ble skreket og buet, og en av publikummerne ropte at jeg var en «masochist». Debatter med folk som Storhaug er helt nødvendig. Hun har solgt flere titusener av sin islamkritiske bok og er en stemme som mange hører på. Jeg er dypt uenig med henne. Og nettopp derfor må vi debattere. Der har vi alle et ansvar for å vurdere hvordan vi selv bidrar. Et av mine spørsmål som hun ikke ville svare skikkelig på var: «Er du aldri redd for at dine meninger og holdninger kan påvirke andre til å behandle våre muslimske medborgere verre enn de fortjener?» For dette er det all grunn til å tenke gjennom.

Hva ville vi tenkt om Odins Soldater begynte å marsjere i Stavanger sentrum i august 2011? Jeg tror de ville blitt møtt med sterk motstand. Trolig av folk som fulgte dem med roser i hendene. Men hva med da mennesker med et sterkt islamfiendtlig syn begynte å marsjere svartkledde i byens gater i vinter?

Det som skremte meg var ikke nødvendigvis Odins Soldaters marsjering, men den tilsynelatende støtten mange ga dem. Flere kom med aksept og anerkjente at det trengs flere for å sikre ro og orden i storbyene. Om de var Odins Soldater eller Natteravnene skulle plutselig være irrelevant.

Altfor mye ufint

En nettdebattant kommenterer min anmeldelse av Odins Soldater slik: «Denne SV-«politikeren» liker vel bedre at norske unge damer blir voldtatt rundt hvert gatehjørne av muslimske innvandrere, enn at disse kan være med og redusere faren for at slikt kan skje. Han presenterer sitt syn ganske ettertrykkelig ved å gå til denne anmeldelsen. Tulling!!!!!»

Også i min innboks rant det inn meldinger av samme sort som påsto at jeg måtte støtte voldtekt og overgrep av kvinner. Syns vi dette er en god måte å debattere på? Det har til hensikt å tillegge motdebattanter så mange onde hensikter at de holder kjeft.

Et av de mest ufine utslagene av dette er en bloggartikkel som med ujevne mellomrom spres på Facebook, som anmoder om å straffeforfølge tidligere AUF-leder Eskil Pedersen etter han gjorde det de fleste forsøkte på 22. juli, nemlig å komme seg bort fra Utøya. Det er så ufattelig feigt og usselt å drive en personkampanje mot et av ofrene. Artikkelen om Eskil Pedersen spres av ganske mange helt vanlige folk, som tydeligvis støtter innholdet. Hvordan havnet vi der?

Hva sier vi, hva gjør vi?

Den som står på utsiden av samfunnet, har mye mindre å miste. Hva gjør vi når en i vennekretsen eller familien kommer med det vi oppfatter som ekstreme synspunkter på innvandring og muslimer? Dytter vi dem fra oss eller, trekker vi dem til oss? Jeg vil råde til å trekke dem inn, høre på deres bekymringer og ta det på alvor.

Ja, vi elsker dette landet. Men jeg hater måten vi har begynt å debattere på. Jeg blir veldig skremt over hvor mye som i dag aksepteres, mye som for fem år siden ville vært helt utenkelig. Vi skal komme oss videre fra 22. juli med mer anstendighet i debattene våre, både på nettet og for øvrig. Den ubehagelige gjenklangen og ekkoet av massemorderen runger skremmende høyt. Så får hver og en av oss se oss i speilet og spørre: Bidro jeg til dette, eller gjorde jeg ikke?