Gode leser!

Denne helga har jeg vært i Cambridge med Klassekampen-akademiet, på vår nest siste samling. På bildet er vi på Peterhouse College, hvor mesteparten av programmet har foregått. Vi hadde også en formell middag fredag kveld, og derfor er radikalerne så velkledde. Det har vært en interessant helg, med gode foredrag om den politiske situasjonen i Europa og europeisk venstreside. Mer her:

Storbritannia – Labour

Denne uken utlyste den britiske statsministeren Theresa May parlamentsvalg, til avholdelse 8. juni. De siste årene har det vært mange folkeavstemminger for britene, både om skotsk uavhengighet, parlamentsvalg, valg om Brexit og nå et nytt parlamentsvalg. Det er trolig flere gode grunner for å gjøre det nettopp nå: Toryene (De konservative) gjør det veldig sterkt på meningsmålingene (mellom 43-48 prosent) og det er stor sannsynlighet for at de kan gjøre et kjempevalg, og ytterligere styrke sin majoritet i parlamentet.

Samtidig går det historisk dårlig for Labour (Arbeiderpartiet), og deres leder Jeremy Corbyn. Han er svært lite populær, og bare 13-15 % av britene kan tenke seg at han flytter inn i statsministerens kontor i Downing Street nr. 10, mot 51 % som mener det samme om May. På målingene varierer Labours oppslutning mellom 23 og 26 %, og om dette holder seg til juni vil det bli et katastrofevalg for partiet.

Man skulle tro partiet hadde en sjanse. 62 % av britene støtter høyere skatt på de rike, 71 % støtter minimumslønn på 10 pund innen 2020, 53 % støtter gratis skolemåltider og flere målinger har vist flertall for å nasjonalisere jernbanen. Til tross for dette er det usannsynlig at Labour kan vinne. Partiet er sterkt splittet. Klassekampen hadde denne uken et intervju med en valgforsker som spådde at høyresiden i Labour vil la Corbyn drive den valgkampen han ønsker, slik at han eier nederlaget og må gå. Velgerne tenker nok at de neppe vil la en mann som ikke kan samle sitt eget parti forsøke å samle landet, som er på vei ut av EU.

Frankrike – La France insoumise

I dag avholdes første runde av to i det franske presidentvalget. Venstresidens kandidat er Jean-Luc Mélenchon, som er en tydelig miljøkandidat i tillegg til å fronte en radikal politikk. Han har en fortid i Sosialistpartiet (det franske sosialdemokratiske partiet, som i dag har presidenten, Francois Hollande). Han var med på å etablere det franske venstresidepartiet Parti de Gauche i 2009, etter å ha brutt med Sosialistpartiet, hvor han hadde vært senator og utdanningsminister.

I 2017 er han presidentkandidat for bevegelsen La France insoumise (Unsubmissive France), med støtte fra mange av partiene ytterst til venstre i Frankrike, inkludert partiet han etablerte. Bevegelsen vil fortsette som en paraplyorganisasjon for de partiene som tilslutter seg bevegelsen, som er løst tilknyttet og organisert.

Mélenchon er en EU-kritisk presidentkandidat, og vil stille sterke krav for å forbli EU-medlemmer. De vil ikke ha en politikk som tvinger landene til å kutte og privatisere, men ha større sjølstyre for det nasjonale demokratiet fremfor det europeiske byråkratiet. Han har sagt det mange tenker, nemlig at Angela Merkel bør nøye seg med å være tysk forbundskansler, fremfor EUs kansler – for det er hun ikke. De ønsker også å melde Frankrike ut av NATO og la all militær- og sikkerhetspolitisk samarbeid gå gjennom FN.

Han står for en liberal innvandringspolitikk og anerkjenner at landet trenger innvandrere. Han har flere ganger sagt at han tilhører dem som er glad for at Frankrike er et multikulturelt og flerreligiøst samfunn. I stor grad er mange av de som flytter, utvandrer eller flykter tvunget til å gjøre det, enten for å øke sin livskvalitet (arbeidsinnvandring) eller for å flykte fra fare (flyktninger).

Bernie Sanders har nylig omfavnet Mélenchons program for Frankrike. I morgen kan det være over for kampanjen, eller de kan være én av to kandidater som går videre til andre valgomgang. Da vil det trolig være taktisk best om han møter Marine Le Pen, da sjansen er størst for å slå henne. I følge tidlige meningsmålinger var gapet mellom Mélenchon og Le Pen 57 % til 43 %, de siste viser 67 % til 33 %.

Klassekampen-akademiet fikk en god presentasjon fra en foreleser ved Homerton College og medlem i Parti de Gauche, Oliver Tonneau, som også har skrevet en god artikkel i The New Statesman, som jeg vil anbefale å lese. I tillegg har han skrevet om hvorfor Mélenchon bør vinne, i The Guardian.

Danmark – Enhedslisten

SV har to danske søsterpartiet: Socialistisk Folkeparti (SF) og Enhedslisten (EL). Sistnevnte har jevnt og trutt vokst og blitt en suksesshistorie. Fredrik V. Sand gir straks ut en bok om Den danske suksessen Enhedslisten.

Partiet startet som en samlingsliste i 1989, og forente tre partier på ytre venstre fløy i Danmark. Da de første gang kom inn i Folketinget i 1994, med 2,4 %, var deres primære funksjon å være en vaktbikkje. Det er ikke mer enn ti år siden partiet sleit med å nå sperregrensa på 2 %, men har siden da løftet seg kraftig.

I 2015 var jeg i København da danskene gikk til folketingsvalg, og var på Enhedslistens valgvake da de fikk 7,8 % og god fremgang. Da som Danmarks fjerde største parti med 14 representanter i parlamentet. Jeg hadde tidligere på kvelden besøkt valgvaken til Socialistisk Folkeparti, som fikk kraftig tilbakegang og venstresiden tapte regjeringsmakten. På borgerlig side ble i tillegg det høyreradikale Dansk Folkeparti største parti for første gang. Danmark tok et tydelig skritt tilbake til høyre.

Da Socialdemokraterne, SF og Radikale Venstre dannet regjering varslet EL en ny profil, nemlig å ikke bare være en vaktbikkje, men også å være et parti som skulle få gjennomslag.

Modernisering uten høyredreining kalte de en intern partiprosess for å gjøre noe med alt som ikke handla om politikken, men kulturelt, kommunikativt og klesmessig. Deres politikere begynte å kle seg litt mer «ordentlig» – men det var uaktuelt å begynne med slips. De ble opptatt av å legge bort egne, subkulturelle ord og vendinger, og rette seg mer utover. De gikk også bort fra sin gamle linje om å ikke ha kandidater på valgplakatene, bare slagord. Det gikk de i 2011 bort fra, fordi de innså at personer jo faktisk betyr mye for velgerne.

Denne prosessen ga resultater, og de fikk fremgang ved valgene. Partiet fremsto fornyet, og fikk en karismatisk frontfigur i Johanne Schmidt-Nielsen. Hun fikk etter en lang prosess endret prinsipprogrammet, og tok ut forslag som å legge ned politiet, fjerna kommunisme og andre «nedstøvete» begreper. Udogmatisk, men dedikert radikale. Schmidt-Nielsen er en veldig populær politiker, og har de siste valgene fått flere personstemmer enn de påtroppende statsministrene. Hun har gjort partiet større og sterkere, og flere venstresidepartier mange steder kan nok lære mye av det de har gjort. Også nå som de har skiftet politisk ordfører, til Pernille Skipper, holder de seg på høyt nivå på meningsmålinger.

Enhedslisten har gått fra vaktbikkje til maktbikkje. Jeg skal garantert lese Fredriks bok. Og det syns jeg også du bør gjøre. Den kommer 10. mai.

Ha en fin uke og følg meg gjerne på Facebook, Twitter eller Instagram!

Sakki