Olemic Thommessen (H) har satt stortingsrekord i feilvurderinger og demokratiet og Stortinget i vanry.

Eirik Faret Sakariassen (SV)
Sentralstyremedlem

Stortingspresident Carl Joachim Hambro (1885-1964) hadde kone og fem barn, men han hadde også et utenomekteskapelig forhold. At han kurtiserte skuespilleren Gyda Christensen var sannsynligvis en ganske offentlig kjent skandale. Da Hambro besøkte København skal det ha stått å lese i avisen at «stortingspresident Hambro tok i går inn på hotel d’Angleterre ifølge med sin hustru». Hambro ble rasende, og ringe redaktøren for å få ham til å dementere historien. Dagen etter sto følgende på trykk: «Det var ikke sin hustru stortingspresidenten hadde følge med da han i forgårs tok inn på hotel d’Angleterre».

Hambros skandale er som et vindblaff sammenliknet med den rekken av skandaler vår nåværende stortingspresident har greid å koke sammen. Han er sannsynligvis tidenes dårligste stortingspresident:

Skandale 1: Thommessen er, som leder av Stortingets presidentskap, ansvarlig for budsjettoverskridelser i hundremillionersklassen. Han har heller ikke informert Stortinget tilstrekkelig om overskridelsene. Dette alene er nok til at han burde blitt erstattet. I tillegg forsøkte Thommessen i en tidlig fase av avsløringene å gi hele skylden på entreprenøren. Det er ikke bare tonedøvt og manglende stilfullt, det er et uheldig og nærmest pinlig forsøk på ansvarsfraskrivelse, en fraskrivelse som det i ettertiden viste seg å ikke være tilstrekkelig hold i, som var tydelig da saken kom opp i fullt plenum i stortingssalen like før sommeren. Det bør heller ikke særlig formildende at det er en representant for Høyre, partiet som elsker å dosere om sine økonomiske egenskaper, som har sløst med flere hundre millioner kroner av skattepengene til folk flest.

Skandale 2: Samtidig med overskridelsene på stortingsombyggingen, har ikke president Thommessen spart på noe hva gjelder Stortingets indre liv. Antallet sjefer internt øker, driftsbudsjettet har gått fra 736 mill kroner til dagens 905 millioner. De har bygget opp en kommunikasjonsavdeling siden 2013 og ansatt egen fotograf. Man har brukt 2,5 millioner kroner på en ny visuell «identitet» og kjøpt visittkortmaskin som kan trykker med gullskrift, såpass må det nemlig være, synes Stortingets ledelse.

Skandale 3: Den tredje skandalen var da stortingspresident Olemic Thommessen demonstrerte og holdt ulveappell utenfor Stortinget. Andre og bedre partier demonstrert foran Stortinget før ham, men det som var nytt denne gangen, var to forhold: For det første var det ikke en demonstrasjon mot regjeringen, men mot Stortinget – hans egen arbeidsplass, som han leder – og dets manglende evne til å sette regjeringen på plass i ulvesaken. Det hele var en særdeles pinlig affære. Stortinget hadde nemlig ikke greid å endre naturmangfoldloven tilstrekkelig til at regjeringen kunne gi signal om å skyte så mange ulver som opplendingen Thommessen mente var nok. Hvis Stortinget ville, kunne de endret loven. Det er én av Stortingets viktigste oppgaver. Det ble med andre ord en demonstrasjon av egen inkompetanse. At det til overmål var utført av Norges høyeste folkevalgte, «nest etter kongen» som det heter, bidro ikke akkurat til å løfte parlamentets status og autoritet, for å si det forsiktig.

Skandale 4: Lavmålet i denne perioden er den åpenbart uforlignelig skamløse måten som den kinesiske regimekritikeren, samvittighetsfangen og fredsprisvinneren Liu Xiabo har blitt behandlet på av Stortinget under Thommessens ledelse, og av Thommessen selv. Det er spesielt pinlig, fordi Thommessen har snudd 180 grader, fra å være en Kina-kritiker til å bli en lydig hund for Kinas regime. Flere ganger i 2008 og 2009 tok han opp at de rødgrønne skulle presse mer på Kina om menneskerettigheter. Fram til 2013 var Thommessen leder av Stortingets Tibet-komité, som presset på for å bruke den norske kontakten mot Kina til å presse på for menneskerettigheter. Nå holder han kjeft. Det samme gjør resten av Høyre, inkludert Jan Tore Sanner, som i sin tid var en av dem som foreslo Liu Xiabo til fredsprisen. Høyre sier de tror på Norge. Kan hende det. Men litt for ofte tror de mer på Kinas kommunistparti.

Skandale 5: Mange husker sikkert også at stortingspresidenten har vært involvert i en privat rettsak om en arv og retten til noen millioner kroner plassert i skatteparadis. I den forbindelse påberopte han seg både Stortingets og statsministerens autoritet. For dette måtte han legge seg ” flat som en pannekake.”

Skandale 6: Han motarbeidet at Stortinget skulle stramme inn sitt eget regelverk for registrering av aksjer over 90 000. Dette etter at han selv hadde unnlatt å opplyse om at han i fire år ikke selv hadde registrert sine aksjer, som samlet oversteg 365 000 kroner. Det gjelder tre aksjeposter, og alle tre overstiger Stortingets egne grense for hva som skal oppgis. I etterkant av skandalesaken uttalte han at hans inntrykk var at representantene tok reglementet på alvor, men at han ikke hadde vært så oppmerksom selv.

Skandale 7: Når det nå nylig framkommer at stortingspresidenten også er innsauset i økonomiskandalene til Idrettsforbundet er det nesten så man slutter å være forbauset. Thommessen arrangerte to middager til nesten 170 000 kroner hjemme hos ham selv, mens Idrettsforbundet tok regningen for festen. Stortingspresidentens sønn underholdt, og fikk honorar av Norges Idrettsforbund.

Høyre har satt demokratiet og Stortinget i vanry. I stedet for å sikre at Stortinget viser den nøysomhet og forsiktighet med fellesskapets penger som man kan forvente av nasjonalforsamlingen, blir det stadig mer gull og glitter. Stortinget trenger en president som passer på pengene, som skjønner at gulltrykk kanskje ikke er nødvendig og som ser at julekuler med stortingslogo ikke er det skattepengene skal brukes til.

Carl Joachim Hambro giftet seg senere med sin skandale. Olemic Thommessens variant er å klistre seg til en serie av skandaler og feilvurderinger som om de var fluepapir. Snart er det valg, da bør det bli en slutt på stormannsgalskapen som har festet seg i Stortinget.