President,

Arbeidslivskriminalitet er et stort problem som vi må ta ytterst alvorlig. I år har vi sett at omfanget av arbeidslivskriminalitet kanskje er mer utbredt enn vi tidligere trodde.

I januar avdekket EL og IT Forbundet at 90 pst. av elektrikerne på Veidekkes byggeplass på Storo var ulovlig innleid. De ansatte hadde ingen tariffavtale. Dagen etter signerte arbeidsgiver en serviettavtale og kalte dette for en tariff. Samtidig står Arbeidstilsynet på utsiden av gjerdet og har ingen hjemmel til å gripe inn. De pekte da på at hver enkelt arbeidstaker som er innleid ulovlig gjennom et bemanningsbyrå, må reise sak i sitt eget navn. Tidligere har SV tatt til orde for kollektiv søksmålsrett som en nødvendighet for å ivareta arbeidstakernes rettssikkerhet og rettigheter.

I februar fortalte Byggebransjens uropatrulje i Trondheim at arbeidsgivere risikofritt kunne tjene millioner på ikke å gi de ansatte sin lovpålagte tjenestepensjon. Siden 2006 har alle arbeidsgivere vært lovpålagt å ha obligatorisk tjenestepensjon for sine ansatte. Likevel er det ingen myndigheter som i dag fører tilsyn med at arbeiderne faktisk får pensjonen de har krav på. Uropatruljen avslørte nylig en tømrerbedrift med 14 ansatte som har unngått OTP siden 2012. I seks år har denne arbeidsgiveren fått holde på, uten tilsyn, uten kontroll – og de ansatte, uten sikkerhet. Derfor har SV fremmet forslag.

I mars gikk byggebransjen til samlet politisk streik foran Stortinget for å få på plass et forbud mot bemanningsbransjen, fordi man så at byråene undergravde faste stillinger, men også fordi enkelte bidro til arbeidslivskriminalitet i form av svart arbeid, hvitvasking og ulovlige arbeidskontrakter. Derfor fremmet SV, i tillegg til forslag om forbud mot bemanningsbransjen, ti konkrete punkter til forbedring av regelverket og styrking av a-krimsentrene.

I april skrev Dagbladet om hvordan norsk personvern og hemmelighold av konkurser bidrar til at enkelte kan utnytte systemet og slå seg konkurs gang på gang for å unngå forpliktelser. Knut Ro, leder av Konkursrådet, sa da at Norge har «gått for langt i loven for å verne konkursryttere». Når lovene fungerer slik at de verner de kriminelle, sier det seg selv at det er vanskelig å få ryddet opp i et useriøst arbeidsliv. Spekulasjon i konkurs er like fullt arbeidslivskriminalitet som det å tilbakeholde pensjonsinnskudd.

Da de streikende slakteriarbeiderne gjennom lovlig konflikt fikk innfridd kravet om tariffavtale på arbeidsplassen, var det ingen som så for seg at bedriften bare noen måneder senere skulle slå seg konkurs for å slippe å betale overtidstillegg og rettferdig lønn. Bare noen dager etter nedleggelsen er det et nytt selskap som har overtatt driften, men hvor kun dem som ikke er fagorganisert, får beholde jobben.

Nå, i mai, har vi valget om vi skal fortsette å la kriminelle aktører i arbeidslivet herje fritt, eller om vi skal ta ansvar. Regelverket vårt har ikke endret seg i tråd med endringene i arbeidslivet. Vi har opprettet a-krimsentre, men fremdeles hindrer taushetsplikten at kollegaer kan snakke sammen om sakene de etterforsker. Dette er det kun de kriminelle som tjener på. Vi må se de kriminelle aktørene for hva de er, og ta nødvendige grep.

Ofte når man snakker om brudd på arbeidsmiljøloven, er det lett å se for seg små arbeidsplasser og uerfarne arbeidsgivere som ikke vet hvilke plikter de har som arbeidsgiver, eller hvilke rettigheter de ansatte har. Men avsløringene som har kommet gjennom fagforeningene og media, viser oss et annet bilde. Det er ikke bare useriøse aktører, men godt organiserte, kriminelle, blodig seriøse aktører – aktører som drapstruer tillitsvalgte, som gjør at uropatruljer må gå med voldsalarm og tenke på sin families trygghet.

Arbeidslivskriminalitetssentrene er både vårt førstelinjeforsvar og viktigste våpen for å bekjempe denne typen kriminelle. Derfor er det viktig at vi som politikere gir dem de ressursene og verktøyene de trenger. Når a-krimsentrene mangler lovhjemler eller sanksjonsmuligheter, er det kun de kriminelle som vinner. Når de kriminelle vinner, er det lovlydige arbeidsgivere, ansatte og samfunnet som helhet som taper.

Nå trenger vi sterkere lut, utvidet myndighet og flere kontroller. Politiet må kunne gripe inn på andre instansers myndighetsområde for å stanse lovbrudd, skatteetaten må kunne ta direkte beslag på utbytte fra straffbare handlinger, og a-krimsentrene må få mer omfattende hjemler slik at de kan stenge eller stanse ulovlig drift av virksomheter.