Rike og friske folk greier seg selv. Det har de alltid gjort, og det kommer de alltid til å gjøre.

I kveld skal vi avgjøre årets kanskje aller viktigste sak i Stortinget. Kampen om en verdig pleiepengeordning har vært lang og brokete. Etter endringene i fjor har vi ikke kommet så langt som de fleste av oss hadde håpet på.

Jeg vil minne om at pleiepengeordningen er en ordning for å sikre at alvorlig syke unger skal få oppfølging av sine nærmeste. Å få muligheten til å være sammen med sine egne alvorlig syke unger er noe man kanskje tenker på som en selvfølge. Men sånn er det ikke i Norge. Da regjeringen i fjor innførte en femårsgrense for hvor lenge foreldre kan være sammen med sine syke unger, var det mange som reagerte. Først og fremst reagerte familiene selv. Men heldigvis reagerte et flertall på Stortinget også. Det ble sendt en klar beskjed: Opphev femårsgrensen. Den gjør at de med veldig syke unger får det uforutsigbart, og noen våger ikke å ta ut pleiepenger selv om ungene er veldig syke. Hva skjer? Ingenting. Regjeringen har ikke fulgt opp flertallet i Stortinget. Det som skjer, er at regjeringen behandler dette spørsmålet i en samleproposisjon ved slutten av året. Regjeringen henviser til unntaksbestemmelsen, men denne gjelder ikke for varig syke unger.

I morges hadde jeg et frokostmøte med to mødre, Bettina og Elin, som kjemper for pleiepengeordningen. De er i salen her nå, og Bettina ba meg viderebringe følgende: Sønnen Ailo sa: «Mamma, er det sånn at hvis du ikke greier å endre loven, må jeg være alene på sykehuset da?» Sånt skal ikke unger måtte tenke på. Selvfølgelig skal Ailo ha mammaen sin med på sykehuset.

Det siste drøye året har de som er mottakere, kjempet mot tidskvoten. Disse familiene kjemper også en daglig kamp for sine barn. Tidskvoten må oppheves, slik at familiene kan ha forutsigbarhet i en ellers uforutsigbar situasjon.

Et annet viktig punkt som må rettes opp i, er graderingsreglene. For noen familier har dette blitt en fattigdomsfelle. Foreldre som ikke har som et reelt valg å arbeide, på grunn av barnets situasjon, får kuttet pleiepengene sine med dagens regler. SV hadde håpet Kristelig Folkeparti kunne støttet våre forslag i denne saken. Å vedta endringer uten tidsfrist for denne regjeringen, slik Kristelig Folkeparti vil, er et sjansespill. Dette sjansespillet er på vegne av familiene som får kuttet inntekten sin. De har ikke tid til å vente. Vi hadde håpet at Kristelig Folkeparti ville stå opp for familiene. Uten tidsfrist forskyves løsningen i denne saken.

For de av oss som er kristensosialister og kjemper for en verden med bedre fordeling og mindre forskjeller, er Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen en viktig bok. Det er Bibelen som vi ellers kjenner den, med det unntak at der hvor det står om fattigdom, rettferdighet eller frigjøring, er teksten markert i gult.

Mange kjenner til Matteusevangeliet 25,29. Jeg mistenker at evangeliet er til inspirasjon for flere av partiene ytterst til høyre. Teksten lyder slik: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» Sånn har det blitt i Norge. De rike får store skattekutt, mens folk som har lite fra før, fratas det lille de har – enten det er barnetrygd som tas fra sosialhjelpsmottakere, uføre som mister barnetillegget, eller foreldrene til alvorlig syke unger som mister pleiepengene. Avsnittet fra Matteusevangeliet bør legges bort for fordelingspolitikken framover. Vi kan ikke ha et samfunn rigget for de få på toppen. Vi må lage et samfunn for de mange – et samfunn som tar vare på dem som trenger det.

Om få uker er det jul. Den største gaven vi kan gi disse familiene, er trygghet, at de vet at de kan ta vare på egne barn uten å bli fattigere av den grunn. Mitt håp er at Kristelig Folkeparti går sammen med de rød-grønne partiene og gir familiene på galleriet trygghet til jul. Det fortjener de.

Med det tar jeg opp SVs løse forslag.