De to sakene som vi diskuterer her, handler om hvordan vi skal innrette samfunnet for at alle innbyggere, også eldre, skal få muligheten til å delta både i velstandsveksten og i demokratiske prosesser som angår dem selv. På begge disse områdene fører regjeringen og flertallet i Stortinget feil politikk.

Pensjonistene har fått negativ realinntektsvekst i alle trygdeoppgjør siden 2015. Fire år på rad har regjeringen gått inn for å kutte inntektene til mange av landets pensjonister. I forkant av trygdeoppgjøret presenterte Pensjonistforbundet beregninger som viste at en pensjonist med 250 000 kr i pensjon i 2014 har tapt kjøpekraft tilsvarende 24 000 kr i perioden til og med 2018. 24 000 kr er mye penger, ikke minst når dette er penger som trekkes fra en allerede lav inntekt. I trygdeoppgjøret 2018 ble det nok en runde med nedgang i realinntekt for store deler av landets pensjonister.

Denne uken har Høyre angrepet SVs alternative statsbudsjett der vi foreslår å senke bunnfradraget i formuesskatten fra 1,48 til 1,2 mill. kr. For en person med 1,4 mill. kr i formue innebærer dette en skatteøkning på litt over 2 000 kr. Dette mente Høyre er å ta fra de fattige. Men om mennesker med 1,4 mill. kr i ligningsformue er fattige, hva vil de da kalle en pensjonist med 250 000 kr i årsinntekt? Og med tanke på ordbruken rundt 2 000 kr – hva vil Høyre kalle det å kutte 24 000 kr?

I begynnelsen hørte vi en del fra Fremskrittspartiets politikere om at beregningsmetodene måtte forandres, men kritikken har stilnet med årene, og nå er det knapt noen som blir overrasket når pensjonistene for fjerde år på rad får tapt kjøpekraft.

SV fremmer i Innst. 95 S for 2018–2019, sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, et forslag om at regjeringen må legge fram en sak om endring av reguleringsprinsippene for løpende pensjoner fra lønnsutvikling fratrukket 0,75 pst. til faktisk gjennomsnitt av lønns- og prisutviklingen. At regjeringspartiene avviser dette blankt, selv om pensjonistene nå har tapt kjøpekraft flere år på rad, til sammen store beløp, gjør at en må spørre seg om regjeringen i det hele tatt er interessert i å prøve å løse dette. I stedet for å få på plass et ordentlig, forutsigbart system har det i flere omganger blitt lappet på systemet. Noen av endringene har vært positive, som å øke minstepensjonen noe. Andre grep har vært merkeligere. Da regjeringen foreslo å redusere den såkalte avkortingen for gifte og samboende pensjonister, innebar dette i realiteten at man økte pensjonene for alle unntatt enslige pensjonister. Man øker pensjonen for alle unntatt enslige pensjonister, som er alene om å betale husleie og strømregning. Dette utløste igjen behov for mer lapping for å forbedre situasjonen for de enslige.

SV foreslår, sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, at trygdeoppgjøret igjen må legges fram som sak for Stortinget. Det er ganske enkelt oppsiktsvekkende at flertallet på Stortinget insisterer på at trygdeoppgjøret, en sak som angår enormt mange folk, ikke skal kunne debatteres åpent i landets nasjonalforsamling. Det er forståelig at regjeringspartiene finner det bekvemt at trygdeoppgjøret ikke blir gjenstand for reell politisk debatt, ikke minst i lys av hvordan trygdeoppgjørene har gått de siste årene. Men vi kan ikke ha det sånn at temaer som er vanskelige for regjeringspartiene, ikke skal debatteres i Stortinget. At trygdeoppgjørene ikke diskuteres i Stortinget, svekker den demokratiske legitimiteten til resultatene av trygdeoppgjøret.

Dette bringer meg over til representantforslaget fra SV om å gi trygdeoppgjøret fullverdig behandling i Stortinget for å vise landets eldre den respekten de fortjener. Her fremmer SV sammen med Senterpartiet forslag om at organisasjonene som deltar i trygdeoppgjøret, får forhandlingsrett. Dette handler ikke om at organisasjonene skal kunne diktere oppgjørene, eller at vi ikke ønsker ansvarlige oppgjør, det handler om å ta folk på alvor gjennom at organisasjonene som representerer deres interesser, får større påvirkningsmuligheter på innretningen av oppgjørene. Det handler om å gi omtrent 1,3 millioner alderspensjonister og uføre en reell innflytelse over egen inntekt.

I dag har vi muligheten til å ta grep for økonomisk trygghet for pensjonistene og bedre forutsigbarhet og en mer demokratisk innretning av trygdeoppgjørene. Den muligheten håper jeg Stortinget griper.