Vi lever i en helt spesiell tid. Koronakrisen som ryster en hel verden gjør at mange kjenner på en utrygghet man ikke har kjent på før. Men krisetid, er også en tid for solidaritet.

I flyktningeleiren på Moria bor det 20.000 mennesker. Flyktningene mangler mat, tilgang på reint vann, tak over hodet, sanitæranlegg, helsehjelp og medisiner, klær og sko, og skolegang. Hjelpearbeidere som har vært i leiren rapporterer om så umenneskelige forhold at det nesten er umulig å forestille seg hvordan livet er for de 7.500 barna som vokser opp der. En barndom i Moria-leiren må føles som en uendelighet, et uendelig mareritt som ikke forsvinner når man våkner.

Vi kan ikke akseptere den menneskelige tragedien som utspiller seg på øya Lesvos i Hellas. Moria, er et mottakssted med kapasitet på 3.000 mennesker. Nå er tallet mer enn 20.000. Siden det er et mottakssted gis det ikke annet enn det aller nødvendigste av mat og husly. Unger får ikke skolegang, det er knapt helsetjenester og nesten alt som gis er av frivillige. Dette fører til at hjelpeorganisasjonene har problemer og mange har måttet begrense aktiviteten av sikkerhetshensyn.

Nå kan marerittet som Moria er, ende opp i en katastrofe. Hva som skjer når koronaviruset får bre seg i en leir der 20.000 mennesker deler på plassen til 3.000, der det ikke finnes nok såpe og vann, der 200 personer deler på hvert toalett, og der mange er syke og har dårlig helse, er vanskelig å i det hele tatt tenke på.

Det er nå vi må vise hva vi som nasjon er skapt av, og vise solidaritet med barn som lever i ufattelig nød. Det må handles mens det ennå er tid. Det er ingen grunn til at Norge skal sitte og vente. Vi kan gå foran.La oss starte med de mest sårbare, og sørge for at barna i Moria kan våkne opp fra marerittet i en varm seng i et trygt land.