1. mai-tale 2020

Kjære alle sammen!

Gratulerer så mye med dagen!

Vi er vant til å være samlet 1. mai. Fra tidlig om morgenen, til sent på kvelden. Jeg skulle nok startet dagen på den tradisjonsrike SV-frokosten på Midjord bydelshus, gått i tog og holdt en tale et eller annet sted. Slik ble det ikke. Derfor kommer årets 1. mai-hilsen på skjerm hjemmefra.

Nesten alle ord er brukt opp om den rare tiden vi lever i. Det er vanskelig å si noe som ikke er sagt før. For tiden er smittetallene under kontroll, og særlig stolt er jeg over den jobben som er gjort i Stavanger. Vi har gått fra å være et av de stedene der smitten spredde seg raskest, til at det nå er veldig få smittede. Det handler om en dose flaks, men det handler også om at innbyggerne har fulgt smitterådene. Folk har sluttet opp om dugnaden. Jeg er imponert over kraften som er vist av alle. Om oppslutningen om felleskapet. Om bekymringen for de som vil rammes hardest av å bli smittet.

For noen har hjemmet vært til tider litt overfylt, med unger som skal ha hjemmeskole eller hjemmebarnehage, foreldre i hjemmekontor og mange oppgaver som skal løses samtidig. For andre har det blitt helt stille, og de treffer ingen i frykt for å bli syke. Nå normaliseres hverdagen noe, men jeg håper vi alle har gjort litt ekstra for å ringe til de som sitter mye alene. Mennesker er ikke bygget for å være alene. Vi er flokkdyr. Vi trives i fellesskap med andre. Vi trives i fellesskap.

Og er det noe som for meg preger 1. mai, så er det ordet fellesskap. Om å stå sammen med venner i eget og andre partier, i fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen. Med de som sloss for internasjonal solidaritet, for retten til hel stilling og for en grønnere fremtid.

1. mai i fjor var vi samlet over tusen stykker i Byparken i Stavanger. Hovedparolen var 24 år med Høyre er nok. Det var mange som da spurte meg om jeg trodde vi faktisk kunne vinne Stavanger. Etter fjorårets 1. mai-feiring var jeg ganske sikker.

Det fellesskapet den dagen, den styrken vi så, det fine samholdet og den store entusiasmen. Det styrket meg i troen på at vi kunne vinne. Og det gjorde vi. Vi vant!

Noe av det som var viktig for meg da, var de 400 barnefamiliene på sosialhjelp i byen vår som ble fratatt barnetrygden. Løftet den gang var at de skulle få pengene sine tilbake. Og det har de fått. Det ble vedtatt av samarbeidspartiene i vårt aller første budsjett. Vi er kommet et skritt nærmere mer rettferdighet. Men det er fortsatt mye som gjenstår.

Vi har vedtatt nye, og strenge regler for anskaffelser, for å sikre flere lærlinger, færre kontraktsledd, ordna lønns- og arbeidsforhold og mer seriøse aktører i de kontraktene kommunen inngår. Det nye flertallet i kommunen står på lag med fagbevegelsen.

Vi har gjort det vi kan for å raskt sikre endringer som gjør arbeidsdagen for ansatte i kommunen bedre: vi vil gjennomføre en tillitsreform innen hjemmebaserte tjenester, som skal sørge for at pleierne har tid til å se innbyggerne i øynene, fremfor å kikke på klokka. Vi etablerer kommunalt bemanningssenter innen barnehager og eldreomsorg, som skal sikre den enkelte økonomisk trygghet, innbyggerne gode tjenester og skattebetalerne at vi ikke kaster bort penger på dyre, private bemanningsbyråer. Vi tar det kommersielle sykehjemmet Boganes tilbake i kommunal regi. Vi innfører gratis SFO for alle 1. klassinger i Stavanger-skolen. Vi sier nei til nye kommersielle barnehager.

Listen er lang. Og perioden er såvidt i gang.

Vi vil nok allikevel preges av koronasituasjonen lenge. Vi vet ikke hvordan økonomien til kommunen blir seende ut etter dette. Vi skal styre trygt, men vi skal drive den progressive politikken flertallet har pekt seg ut.

I Stavanger og mange andre storbyer har SV fått flertall for at kommunene våre vil ta i mot flyktninger og særlig enslige mindreårige fra Moria-leiren. Det de lever i der er et helvete på jord. SV på Stortinget har stått i spissen for at Norge skal føre en rettferdig og solidarisk flyktningepolitikk, ikke at høyrenasjonalistiske statsledere i Europa skal få lede an i hvordan Europa skal møte tusenvis av mennesker i flyktningleire på de greske øyene. Disse menneskene har rett på vår beskyttelse og solidaritet. Norske kommuner er klare. Stortinget og regjeringen må følge etter!

Mohammad Abd al-Kareem Hamayel ble bare 15 år. Han ble skutt i hodet av israelske militære i mars, i Stavangers palestinske vennskapsby Nablus. Han var der sammen med store deler av bygda si for å protestere mot bosettere og okkupanter. Det er ikke utenkelig at det vil bli flere protester i tiden som kommer. For Israels statsminister Benjamin Netanyahu har varslet store annekteringer i tiden som kommer. Okkuperte områder på Vestbredden vil nå permanent annekteres. Palestinernes håp om frihet og en selvstendig stat blir bit for bit mindre. Sivile liv går tapt. Lidelsene er enorme. Og store deler av verdenssamfunnet vender palestinerne ryggen.

Gode kamerater, selv om vi ikke er samlet til frokoster, tog, på torg og i parker, i gater eller på puber i dag, så håper jeg alle markerer og feirer litt – med måte. Og jeg gleder meg veldig til vi igjen møtes, til kamp og til fest!

Ha en fortsatt fin 1. mai og takk for at du så på!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s