Pasient eller kunde?

I livet har vi mennesker mange ulike roller: sønn, mor, ansatt, medelev, pasient og kunde. Det har noe å si hva vi blir kalt og når vi blir kalt det. Jeg vil ikke at moren min skal se på meg som en ansatt, at kollegaen min skal se på meg som en sønn, og jeg vil heller ikke at legen min ser på meg som en kunde. Jeg vil at legen skal se på meg og behandle meg som en pasient.

Jeg har tenkt og skrevet om dette før, men Guttorm Stangeland fra Sandnes Høyre fikk med på tanken nok en gang. Han delte et innlegg med tittelen «Regjeringen svekker pasienters rettigheter», som han har skrevet sammen med en kollega i Høyre. Da han delte innlegget på sin Facebook-side skrev han «Regjeringen med Ap i spissen, godt støttet av Rødt og SV, vil avvikle fritt behandlingsvalg. De ønsker at folk som trenger hjelp skal være pasienter, ikke kunder.»

Da måtte jeg spørre Stangeland: «Vil du at de skal være kunder?» Svaret hans understrekte det jeg antok: «jeg ser ikke problem med å kalle en pasient eller en «klient» for kunde, tvert imot.»

Tvert i mot, faktisk. Det må jo forstås som at han mener det er en fordel om mennesker under helsebehandling blir sett på og behandlet som kunder. Hva ligger bak denne markedstenkningen til HøyreStangeland?

Tanken er vel at man som kunde skal kunne velge ulike «tilbydere» av helsehjelp. At du skal kunne gå med dine rettigheter til enten Stavanger Universitetssykehus eller Aleris Stavanger for helsehjelp, og at det offentlige skal betale for deg uansett. Det kan jo virke forlokkende og som en god og enkel idé. Men enkle ideer er ofte nettopp det: litt for enkle.

For det første vil jeg ikke at fastlegen min eller operasjonslegen min skal ha en incentiv for å møte meg oftest mulig. Jeg vil ha helsehjelp når det er nødvendig, ikke ha en lege som har en holdning som tilsier at jeg bør komme jevnlig for å legge igjen penger. Legens motiv bør være at pasientene blir friske og holder seg friske, heller enn at vi lager et system der legen motiveres til å ha flere «kunder» og behandle dem oftere.

For det andre vil en slik tankegang forsterke det som allerede er en alt for sterk trend i helse-Norge i dag: lette og mindre viktige behandlinger får stadig større plass. Det uthuler den viktigste oppgaven for helsesektoren, som er å redde liv og redusere lidelse maksimalt. Derfor har vi gjennom det offentlig et tydelig prioriteringssystem: de mest livsviktige inngrepene prioriteres først. Det må være viktigst å behandle kreftsyke eller andre alvorlige sykdommer. Det mest lønnsomme er å behandle mange for mindre alvorlige sykdommer. Med et kundeorientert helsesystem vil vi belønne enkel og lønnsom behandling, fremfor langvarig og dyr behandling. Det er ingen av oss tjent med, selv om private helseforetak og leger kan tjene gode penger på dette.

For det tredje: Dersom vi får en stadig sterkere privatisering av helsetjenestene våre, vil dette selvsagt gå ut over finansiering og samlede ressurser. Da snakker jeg ikke bare om kroner og øre, men også folk. Leger, sykepleiere og annet helsepersonell som går til private virksomheter. Under Høyres regjeringstid og i etterkant av den melder flere private lege- og helsetjenester om kraftig vekst. Dette er et resultat av en villet politikk fra de borgerlige partiene. Og det bidrar til at dyktig helsepersonell velger seg over til private. Nestleder i Norsk Sykepleierforbund (og selvsagt sykepleier) Silje Naustvik skrev om dette i et innlegg i august 2021:

«En stor tilleggsutfordring er at et stort privat marked effektivt vil støvsuge de offentlige helsetjenestene for både penger og kompetanse. Hva skjer hvis alle jordmødrene her til lands finner ut at de heller vil jobbe for Dr. Dropin der de nå får bedre arbeidstid og bedre lønn? Da står et avmagret offentlig helsetjenestetilbud tilbake.»

Derfor er kundetenkningen og privatiseringen av norske, offentlige helsetjenester en stor fare. I Norge har vi vært stolte over at helsehjelp er gratis – men gratis betyr jo i denne sammenheng skattefinansiert. Det er du og jeg som i fellesskap betaler for at vi har et offentlig helsevesen som vi alle har tilgang til. Men dette er sakte men sikkert i ferd med å bygges ned, gjennom at privat helsevesen vokser frem. 

Høyresidens ønske er jo nettopp mer private alternativer og stykkprisfinansiering. Stykkpris er for brød, ikke for pasienter. De tjenestene helsesektoren leverer er ikke lett målbare og like, men komplekse og tilpasset den enkelte. Derfor trengs det først og fremst gode rammevilkår og tillit til fagfolks vurderinger.

Kanskje Guttorm Stangeland og andre gode Høyrefolk gjerne vil være kunder hos helsetjenesten, men det vil ikke jeg. Jeg vil være pasient, som får den hjelpen jeg trenger. Det viktigste i møte med helsepersonell er at de ser behovene vi har og hjelper oss etter beste evne. Jeg tror ikke vi får det tryggere gjennom mer privatisering og kundetenkning. Markedet kan sikkert løse vårt behov for tannkrem og maling, men å drive sykehus som en butikk er jeg trygg på at ikke er veien å gå. 

Som SVs leder Audun Lysbakken sa i en debatt i 2013: «Vi ønsker å prioritere etter rettferdighetsprinsippet, de sykeste først. Høyresiden vil prioritere de mest lønnsomme først, men det er forskjell på revmatisme og Rema 1000.»

Eirik Faret Sakariassen,

Gruppeleder Stavanger SV

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s