Kjære alle sammen!
På vegne av 17. mai-komiteen i Stavanger kommune vil jeg si: Gratulerer så mye med dagen!
Ikke siden 2019 har vi kunnet feire en vanlig grunnlovsdag, med alt en vanlig 17. mai innebærer. Vi har ikke hatt barnetog, ikke fest i skolegårder og nabolag og heller ikke markering av dagen her på sykehuset. I stedet har vi vært samlet hver for oss. De to foregående årene har vi sunget «Ja, vi elsker» klokken 13.00 i hver vår stue. Vi har vært alene, men vi har allikevel vært sammen. Men det er ingen tvil: 17. mai er best når vi kan være med andre!
«Tenk at nå er dagen her, som jeg har lengtet etter,» er første setningen i en sang veldig mange, og særlig veldig mange barn, liker å synge på 17. mai. «Jeg skal gå i toget og jeg er så glad!» Den sangen har neppe passet bedre noen gang tidligere enn den gjør nå. Jeg kommer rett fra å gå i barnetoget, som leder av utvalg for oppvekst og utdanning. Der gikk tusenvis av glade barn og tusenvis av stolte foreldre, besteforeldre og søsken sto langs ruta. De som går i andre eller tredje klasse har aldri gått i barnetoget før. Elevene i fjerde klasse fikk gjort det en gang, før de måtte feire hjemme. Det var stort å igjen få gå glade gjennom gatene, med korpsmusikk, veivende flagg og barnesang. Det er akkurat slik 17. mai skal være!
På denne dagen feirer vi alt som er godt med Norge, vi hyller friheten og grunnloven vår og vi feirer freden og fellesskapet. I dag er det først og fremst barnas dag. I dag kan de spise så mye pølser og is de bare orker, de kan leke, synge og danse. Samtidig som vi feirer vår frihet, så skal vi ikke glemme at den friheten og freden vi har ikke er alle forunt. Og den har kostet dyrt. Mennesker har ofret sine liv for Norges frihet. På samme måte som ukrainere ofrer sine liv under krigen nå, og har gjort det siden annekteringen av Krim i 2014. Krigen har jo tiltatt betraktelig siden februar i år, og bildene vi ser fra ukrainske byer er hjerteskjærende.
Det er en viktig påminnelse til oss alle: at vi ikke skal ta freden for gitt. Min mormor husker krigen og hun husker at freden kom. Min farfar var utstasjonert som nøytralitetsvakt i Narvik da krigen brøt ut og var en av mange som kjempet mot den nazistiske okkupasjonen. Norske byer har blitt brent, nordmenn flyktet til andre land og mennesker betalte den høyeste prisen for fred og frihet, nemlig sitt eget liv. Det er også en del av bakteppet av det vi markerer i dag.
Både fordi vi har opplevd det selv, som nasjon, hva krigen kan gjøre, må vi stille opp for våre ukrainske brødre og søstre. Men først og fremst fordi vi er medmennesker. Land i krig trenger vår støtte og solidaritet. Folk på flukt trenger vår støtte og solidaritet. Det har vi gitt dem og skal fortsette med.
I barnetog i hele Norge har det i dag gått ukrainske barn.
Barn som for kort tid siden gikk på ukrainske skoler, lekte i ukrainske nabolag og levde i fred og frihet. Lite visste de at noen få måneder senere skulle de bo et sted de kanskje aldri før hadde hørt om, som Stavanger. Men det gjør de, og flere vil komme. Da skal vi som kommune, fellesskap og medmennesker stille opp. Vi skal gi dem trygghet, frihet og fred. Dette gjelder alle mennesker som flykter fra krig og katastrofe og ender opp her.
Etter to år med en pandemi, som skapte store utfordringer både for samfunnet og enkeltmennesker, og nå med en krig i Europa, er det lett å bli motløs og urolig. Det har jeg kjent på selv. Verden kan føles mer utrygg enn før og pandemien førte oss mennesker mer fra hverandre. Flere opplever ensomhet og bekymring. Det skal vi ta på alvor og gjøre noe med. Norge er bygget på fellesskap. Vi tar vare på hverandre og fellesskapet stiller opp. Også i år blomstrer planter og trær rundt oss. Dagene er blitt lysere og nettene blir kortere. Vi kan klemme hverandre og håndhilse – selv om jeg har forståelse for de som ennå ikke er komfortable med det.
De årene vi har gjennomlevd, sammen men hver for oss, er det rart å tenke tilbake på. Hytteforbud, antallsbegrensning, stengte puber og restauranter. Men det som står klarest igjen for meg etter pandemien, er de fantastiske menneskene som jobber i velferdsstaten vår. Sykepleiere, helsefagarbeidere og leger som sto i et umenneskelig press. Renholdspersonell som rengjorde og trygget oss mot smitte. Lærere som drev undervisning over skjerm. Og mange andre. Vi er heldige i dette landet. Vi er heldige som har velferdsstaten og den tryggheten den gir. Det syns jeg også vi skal være takknemlige for på en dag som denne.
Livet her på sykehuset er noe for seg selv. Utenfor går livet videre, men her inne er livet noe helt eget. Her er mange syke, her får folk behandling, for noen starter livet her, for andre slutter det. På SUS er det kort mellom glede og sorg, latter og tårer, håp og fortvilelse. For noen er det kanskje fremmed og underlig å feire grunnlovsdagen på SUS. Derfor er det fint at dette arrangementet avholdes. Da får vi hørt korpset spille kjære 17. mai-sanger, man får følt på fellesskapet og får oppleve litt av den stemningen denne dagen kan by på.
Den siste uken har jeg selv vært mye her på sykehuset. 9. mai kom vårt første barn, Synnøve, til verden her i etasjen over oss. Min samboer, vår skjønne datter og jeg flyttet inn på barselhotellet og vi har også vært innom for blodprøver og oppfølging (flere ganger). Vi har – helt sant – en ny blodprøve her nå klokken 12. Jeg må få lov å si at alt det ansatte her har gjort for oss er enestående og jeg vil bruke anledningen til å si tusen takk til alle ansatte her som hjalp / hjelper oss – men også en stor takk til alle ansatte her som hjelper hele befolkningen i regionen.
I dag feirer vi grunnloven vår, som faktisk er Europas eldste og verdens nest eldste grunnlov som fortsatt er i bruk. Helt siden den ble skrevet i 1814 og til i dag har den vært i utvikling. Grunnloven skaper rammen for det som er Norge. Fra første paragraf som slår fast at “Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike”, gjennom vårt verdigrunnlag, kongens og monarkiets rolle, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Dette feirer og markerer vi i dag. Vi kan være stolte av landet vårt og alle de gode menneskene som bor her.
Til slutt: det er ikke bare unger som kan spise så mange pølser og is de bare vil, det kan også alle voksne. Det anbefaler jeg at dere gjør! Jeg ønsker hver og én av dere en flott 17. mai og sier tusen takk for oppmerksomheten!