Kjære alle sammen!

Gratulerer så mye med dagen!

Det er alltid ærefullt å bli spurt om å holde en 17. mai-tale, men å få lov å holde tale her på Fogn er ekstra ærefullt. Det er fordi jeg har forstått at feiring av grunnlovsdagen har en helt spesiell betydning for lokalsamfunnet her, og at det er den gangen i året at flest samles. Derfor er jeg både glad for og stolt over å få være her sammen med dere.

Jeg har jo også forstått at det er mange flinke folk og store navn som har fått holde denne talen her før meg, og det gjør jo hverken nervene eller fallhøyden mindre å vite at det har vært solide talere dere har hørt før.

På denne dagen feirer vi det som er godt med Norge, vi hyller friheten og grunnloven vår og vi feirer freden og fellesskapet. I dag er det først og fremst barnas dag. I dag har de fått spise så mye pølser og is de bare orker, de har forehåpentligvis lekt, sunget og danset. Samtidig som vi feirer vår frihet, så skal vi ikke glemme at den friheten og freden vi har ikke er alle forunt. Og den har kostet dyrt. Mennesker har ofret sine liv for Norges frihet.

Men hva er Norge? Hvis alle tenker på det, så vil vi sikkert tenke på noe av det samme, men det vil også være ulike svar for hver av oss. Men for meg er Norge hjemme. Det er velferdsstat. Det er vakre landskap, store havområder og fjell som reiser seg opp fra havet.

Norge er også dugnad i sameiet og velforeningen. Det er fellesskap med ukjente. Det er at vi hilser på folk vi møter på tur, men som vi ikke hilser på hvis vi møter på et fortau. Noen måneder etter 22. juli 2011 startet Aftenposten en avstemming og diskusjon om hva vi liker best med landet vårt. Vet dere hva svaret var?

«At folk henger glemte luer og votter på trær og gjerder, i håp om at eieren kanskje finner dem igjen.»

Det er masse omsorg i at vi henger opp gjenglemte ting. Vi vet jo hvor irriterende det er selv, og gjennom det så gjør vi noe godt for noen vi ikke kjenner. Fordi vi også håper de ville gjort det for oss. Norge er først og fremst alle vi som bor her og det vi gjør for og med hverandre.

Vi deler Norge i fellesskap. Vi deler Norge sammen. Norge er ikke mer mitt enn det er ditt, det er noe vi har sammen. Som vi skal forvalte og dele til det beste for oss alle. Og rammen for Norge er det vi feirer i dag, nemlig grunnloven vår.

Det å få feire grunnloven vår er et privilegium. Grunnloven vår er faktisk Europas eldste og verdens nest eldste grunnlov som fortsatt er i bruk. Helt siden den ble skrevet i 1814 og til i dag har den vært i utvikling. Grunnloven skaper rammen for det som er Norge.

Fra første paragraf som slår fast at “Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike”, gjennom vårt verdigrunnlag, kongens og monarkiets rolle, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Dette feirer og markerer vi i dag.

Grunnloven beskytter oss som individer, og gir oss rettigheter. Kanskje fremst av alt er grunnloven vår sikring for frihet. Den gir oss ytringsfrihet, friheten til å tro på det vi vil, den sikrer at våre menneskerettigheter skal opprettholdes. I en verden der mange mennesker lever ufrie liv, under tyranner som krenker deres rettigheter, så skal vi glede oss over at vi har disse rettighetene. Det er allikevel to refleksjoner jeg gjør meg om dette:

Det ene er at man ikke skal ta det for gitt. Det finnes mange krefter, både i og utenfor Norge, som arbeider for at våre friheter og rettigheter skal innskrenkes. Vi skal være på vakt mot disse.

Den andre er at vi ikke kan tåle at mennesker i andre land skal leve uten disse rettighetene. Enten det er gjestearbeidere som under slavelignende forhold lager fotballstadioner til verdensmesterskap, om det er opposisjonelle til diktaturer som mister livet for ytringene sine eller det er fanger som dømmes til døden. Alt dette bryter med grunnleggende respekt for mennesker, og vi må som land og som individer ta til motmæle mot ufrihet og urettferdighet, både hjemme og ute.

Og vi skal ikke glemme at selv om grunnloven kom til i 1814, så gikk det over hundre år før alle nordmenn fikk ta del i demokratiet. Det var ikke før i 1919, for 104 år siden, at alle fikk stemme. Frem til 1913 kunne ikke kvinner stemme, og frem til 1919 var de som mottok fattighjelp fratatt stemmeretten. Frem til 1851 var det også en paragraf i grunnloven som forbød blant annet jøder adgang til kongeriket. Vi skal være bevisst at grunnloven av 1814 ikke var et perfekt dokument, og at gjennom tidene har grunnloven blitt modernisert og forbedret. Det skal vi være glade for.

Feiringen av 17. mai markerer også slutten på russetiden for de som er avgangselever på videregående skole. Noen skulle sikkert ønske russetiden varte litt lenger. Jeg husker tilbake til min egen russetid, i 2010. Det var en sliten russ som sovnet hjemme i halv sju-tida 17. mai, etter å ha festet alt for lenge kvelden før. Russetiden er et av de sikreste vårtegnene som kan ses, når røde og blå bukser plutselig dukker opp. 

Jeg har hørt at også Magnhild Meltveit Kleppa har holdt denne talen før, og da jeg var russ var det faktisk en russeknute som handlet om Magnhild. På det tidspunktet var hun samferdselsminister, og det hadde vært store utfordringer med tog rundt om kring i landet. Hun hadde svar «Uffameg» på et spørsmål, og det ble mye ståhei rundt det. Derfor var russeknuten at vi skulle «Ta toget fra Stavanger til Egersund utkledd som Magnhild Meltveit Kleppa og svar «Uffameg» hver gang toget stopper eller du blir spurt om noe.» Så, sammen med to medruss, så tok vi med oss Magnhild-masker og reiste til Egersund og vi reiste oss med jevne mellomrom og sa Uffameg og ba om «en gjønågang på det» høyt og tydelig. Magnhild tok det som et kompliment og syns det var helt fantastisk.

Da jeg selv var russ, så føltes det som om verden beveget seg fremover, mot bedre tider. I hele min levetid, fra jeg ble født i 1991 og til jeg ble voksen, så føltes det som om verden gikk fremover. Det ble flere demokratier, levestandarden gikk opp og teknologien ga oss bedre løsninger. Jeg har tenkt litt på hvordan det føles for de som er russ nå i 2023. Nå, etter vi har gjennomlevd en pandemi, merker klimaendringene på mange måter og har krig i Europa, så er det lett å bli bekymret. De blir voksne i en verden som er mye mer alvorlig enn det jeg selv ble voksen i, for tretten år siden.

At det fremdeles er krig i Ukraina, at Russlands aggresjon fortsetter og trappes opp, gir grunn til uro. Plutselig er tanken om at krig også kan komme hit ikke bare en teoretisk tankeøvelse, men noe vi må forholde oss til. Denne dagen er en påminnelse om at krig finnes og at vi har hatt krig her.

«Den 9. april, om natta, sånn rundt klokken 02, ble vi kommandert ut for det ble meldt om krigsskip på vei mot Narvik. På forhånd hadde vi gravd skyttergraver mot sjøen. Ved brygga lå allerede et skip fullastet med 2000 tyskere som ingen visste om!»

Dette fortalte min farfar, Magne Sakariassen, til meg mens han ennå levde. Han var utplassert i Narvik som nøytralitetsvakt – og plutselig kom krigen til Norge. Det ble dramatiske år for landet og vi minnes alle som kjempet, som ofret livet for landets frihet og alle som mistet noen.

Det er 83 år siden Norge ble okkupert av nazi-Tyskland, og krigen varte i fem år. På en dag som denne, som feirer Norges frihet og uavhengighet, er det vel verdt å tenke på hvor viktig dette er for oss. Og hvor glad vi er for alle de som kjempet for nettopp denne friheten og denne uavhengigheten.

Den 9. april 1940 ble freden tatt fra oss. Norge ble okkupert av en fascistisk fremmedmakt. Vi ble fratatt friheten. Min farfar og mange andre med han kjempet for den friheten. Det norske folk kjempet, og vi vant. For den kampen er vi evig, evig takknemlig.

Den 22. juli 2011 ble vi igjen forsøkt fratatt den friheten. Denne gangen var det ikke av soldater og okkupasjon. Det var én mann. En mann som har et så intenst hat mot toleranse og frihet. 77 av våre medmennesker mistet livet den dagen. Det norske folk lot seg ikke skremme. Det norske folk møtte med de sterkeste våpen av alle. Kjærlighet, toleranse, og frihet. Vi møtte hat med håp.

Men, som tidligere, gjentar historien seg. Vi ser en framvekst av hat og rasisme i Europa. Vi ser en ny trussel mot vår frihet. Det er sterke krefter i Europa som ikke tåler annerledestenkende. Troen på mangfold, frihet og toleranse må fortsatt stå sterkt i Norge! Det de falne kjempet for i fem år, har vi ikke glemt, og vi skal fortsette å kjempe.

I fjor opplevde vi nok en gang terror på norsk jord, med skytingen i Oslo under pride-markeringen natt til 25. juni. To mennesker mistet livet og flere ble skadet. Da ble hatet møtt med kjærlighet i alle regnbuens farger.

Både 2. verdenskrig, 22. juli og 25. juni gjorde noe med Norge. Det har ført til uendelig mye sorg og mange tårer, men også til samhold og å verne om verdier vi mener er viktige.

Våre felles verdier, som medmennesker, som nordmenn og som fellesskap er at vi står sterkest om vi står sammen. Vi står sterkest sammen, i motsetning til at vi alle skal kjempe for seg og sine. Vi lever i et samfunn hvor vi vet at vi kommer lenger om vi alle drar i samme retning.

Vi skal minnes de som falt; enten de falt i krigen eller i terror. De døde i troen på og kampen for et raust, åpent, tolerant og demokratisk land.

Sommeren 2015 reiste jeg til Krakow, blant annet for å besøke konsentrasjonsleirene vi kjenner som Auschwitz. Vi vil aldri fullt og helt forstå hva menneskene i disse leirene opplevde. Men vi kan unngå at folkegrupper skal oppleve noe lignende i fremtiden. Vi må, da som nå, slå tilbake mot krefter som fremmer hat fremfor kjærlighet, mistro fremfor tillit, fremmedfrykt fremfor fellesskap.

På min reise til Krakow bodde jeg i det jødiske kvartalet, ett minutt fra byens største synagoge. En dag jeg gikk forbi, stoppet jeg opp for å høre en gruppe unge, amerikanske jøder som satt i trappene foran synagogen og sang det jeg antar var en religiøs sang. Det var vakkert å høre på og sterkt å oppleve. Plutselig oppdaget jeg en stor og streng mann som sto ved gruppa. Han skulte mot alle forbipasserende og var åpenbart på vakt. Da han rettet på jakken så jeg en pistol i beltet hans. Så gikk det opp for meg at den tilreisende gruppa jøder hadde med seg en bevæpnet vakt. I Krakow. I Europa. 75 år etter 2. verdenskrig startet. Det er skremmende at jøder må ha den type sikkerhetstiltak, både for mennesker og synagoger.

For selv om krigen for lengst er over, så lever ideologien bak krigen videre. Den finnes i USA, den finnes i Europa og den finnes i Norge. Den finnes blant oss alle. Og om vi får øye på den, så må vi gjøre det vi kan for å stanse at den får slå rot. Vi vet hvor farlige fascisme og nazisme er. Vi må kunne gjenkjenne den når vi ser den. Den kommer neppe igjen med hakekors og uniformer i første rekke, men gjennom ord og tanker.

En dag for noen år siden gjorde jeg noe jeg ofte gjør, nemlig å reise til Oslo. Turen den dagen startet med en tur på flybussen. Ombord var det en fremmed, godt voksen dame som ville snakke. Hun startet med å si at hun syns ikke noe om alle som gikk rundt med hodetelefoner, fordi ingen snakker med hverandre lenger. Skyldbetynget tok jeg av meg mine hodetelefoner, og tenkte det var en hilsen til meg.

Ganske raskt kjører bussen forbi en av byens tiggere, og hun leder samtalen inn på romfolk og tigging. De hadde hun ikke noe fint å si noe om. Plutselig ser hun meg rett inn i øynene og sier: «De er akkurat som rotter.»

Jeg trodde først jeg hørte feil eller at hun spøkte, og spurte hva hun sa. Så gjentok hun det og utdypet at de strør om seg med søppel og avføring. Sjelden har jeg blitt mer paff, og det tok vel ett minutt før jeg hadde samlet tankene. Innimellom hadde hun lirt ut mye mer om dem. Så fikk jeg sagt i fra: «Sånn kan du rett og slett ikke snakke om folk. Det samme sa folk om jødene i sin tid, så det må du bare aldri, aldri si igjen. Du kan aldri gi mennesker dyriske egenskaper.» Hun sa at hun aldri ville snakket sånn om jøder, men beklaget umiddelbart. Allikevel syns jeg opplevelsen var skremmende.

Hva er det som får voksne folk til å snakke sånn om andre mennesker? Har ingen andre sagt ifra før? Jeg kan umulig være den første hun sier det til og jeg burde ikke være den første som ga beskjed.

Så det ble den dagens lille lærdom for meg selv: vi har alle et ansvar for å gi beskjed. Om du hører en venn, et familiemedlem, en kollega eller en helt fremmed snakke sånn, så må du si i fra. For mennesker er ikke akkurat som rotter, enten de er jøder, romfolk, fognbuer eller siddiser. Og hvis du snakker sånn, låner du retorikken nazister har brukt i mange tiår.

Idet jeg gikk av flybussen tenkte jeg at det var akkurat meg hun trengte å møte den dagen.

Vi må, da som nå, slå tilbake mot krefter som fremmer hat fremfor kjærlighet, mistro fremfor tillit, fremmedfrykt fremfor fellesskap. Norge skal være et godt land for alle.

La oss ta vare på det som gjør Norge til et godt land å bo og leve i. La oss verne om fred og fellesskap. La oss feire friheten vi har.

Hver sommer, så lenge jeg har vært folkevalgt, har jeg hospitert en uke eller to i ulike virksomheter og arbeidsplasser. Og sommeren 2019, for fire år siden, hospiterte jeg en uke her på Fogn i tomatnæringen. Hver morgen tok jeg hurtigbåten hit, og hadde interessante dager med gartnere tilknyttet Ryfylke tomat. Sammen med Arne Torgersen, Jon Olav Runestad og flere andre fikk jeg lært masse om tomatproduksjon og gartnerlivet. Jeg storkoste meg, og fikk være med å sanke tomater, laue tomatplanter og pakke på pakkeriet. Jeg ser tilbake på det som en veldig kjekk hospiteringsuke, og det var kjekt å få bli bedre kjent med flere fognbuer.

En av de jeg og har hørt har holdt denne talen før meg, er min avdøde partikamerat Berge Furre. Ofte når jeg besøker gårdsbruk eller andre som driver innenfor landbruk, så kommer nettopp Berge Furres navn opp med en stor dose nostalgi. Han huskes nok for litt forskjellig ut fra hvem man snakker med. Noen husker teologen, andre tenker på historikeren Furre mens flere tenker på politikeren og stortingsrepresentanten fra Finnøy og Rogaland. For alle i landbruket huskes han nok best for jamstillingsvedtaket fra 1975. For de som ikke kjenner til det, så er det kort fortalt et vedtak som ble fattet i Stortinget, mens Berge Furre var formann i Landbrukskomiteen, som likestilte lønnsvilkårene i jordbruk med lønnsvilkårene i industrien. Bakteppet var at sysselsettinga i landbruket gikk ned og forklaringen handlet om lønnsutviklinga for bønder sammenlignet med andre grupper. Og jamstillingsvedtaket hadde en god effekt! Optimismen i landbruket gikk opp. Og det hadde også andre effekter. Det skal jeg snart fortelle mer om.

I 2016 døde Berge Furre, og jeg var blant dem som var tilsede i en fullsatt Nordberg kirke da han skulle følges til sitt siste hvilested. Selv om jeg skulle ønske jeg kjente Berge Furre kan jeg ikke si jeg gjorde det. Jeg har møtt ham ved flere anledninger og småpratet, men jeg kjente ham ikke mer enn de fleste av oss kjente til ham.

Min partikollega Heikki Eidsvoll Holmås talte i minnesamværet etterpå, og slo et slag for hva bygdesønnen Berge Furre fikk gjennomført. Og han viste det ved hjelp av befolkningsstatistikken til Finnøy kommune.

For Berge Furre kom fra Finnøy. Mer spesifikt fra Sjernarøy, som frem til kommunesammenslåingen i 1965 var egen kommune, men etter det en del av Finnøy. Og fra 1965 sank innbyggertallet i Finnøy jevnt hvert eneste år. Frem til 1975. For hva skjedde da? Jo, det nevnte jamstillingsvedtaket, som likestilte lønnsvilkårene i landbruket med lønningene i industrien. Dette ga norske bønder kraftig inntektsvekst, og ny optimisme i landbruket og norske distriktskommuner. Så fra 1975 økte innbyggertallet i Finnøy kommune – mye takket være Berge Furre.

Dette sier mye om hva politikken kan bety, og hva enkeltpersoner kan bety i politikken. Men det er også andre faktorer som har en innvirkning på distriktene, og en av dem er samferdsel. For fra begynnelsen av 2000-tallet begynte nok en gang nedgangen i folketall i Finnøy kommune. Det ble færre arbeidsplasser i kommunen, og folk flyttet. Så når snudde optimismen? Etter det ble vedtatt bygging av ny tunell til Finnøy, Finnfast. Altså, ikke når tunellen åpnet i 2009, men etter vedtaket i Stortinget i 2006. 

Så minnetalen til Heikki Eidsvoll Holmås hadde følgende konklusjon: 

«Skal fleire bu 

på øy av fjell,

Treng du

Berge Furre 

eller tunell!»

Og uten at denne 17. mai-talen skal ta stilling til Øyfast, så merket jeg meg et innslag på distriktsnyhetene på NRK Rogaland i slutten av april, som var her fra Fogn. Jeg vil tro mange her har sett det. Bonde Gerd Bøe advarer sin sønn, odelsgutten Hallvard Bøe, fra å overta gården. Det innslaget gjorde sterkt inntrykk på meg. At norske bønder er så pessimistiske bør bekymre oss alle.

Kanskje ligger en løsning for fremtiden nettopp i fortiden? Kanskje trengs det et nytt jamstillingsvedtak, som kan skape optimisme for bygde-Norge og trygghet for hele Norge?

For trygghet handler ikke bare om forsvar, internasjonalt samarbeid eller våpen. Det handler vel så mye om beredskap. At vi er selvforsynte og kan ta vare på oss selv. På en dag der vi feirer alt som er godt med landet vårt, så skal vi også se fremover. Hva må vi gjøre for at vi fortsatt skal ha det slik? Hvordan sikrer vi fred? Og hvordan sikrer vi oss om krigen igjen kommer hit? At vi har et levende landbruk i hele landet, som gir oss trygghet for at vi har nok mat, er grunnleggende viktig.

Mine besteforeldre levde i urolige og omskiftelige tider. De opplevde krigen, etterkrigstiden og den kalde krigen, som sikkert noen her også har gjort. Jeg er en ganske bekymret person, som lett henfaller til tungsinn. Det viktige er å ikke grave seg ned i bekymringer, men å bruke det til handling. At vi alle sammen står opp for de verdiene vi i dag feirer. At vi ikke tar friheten for gitt, at vi gir ytringsfriheten romslige kår, at vi respekterer alles rett til å tro på hva de vil eller ikke tro i det hele tatt og at vi fremmer det gode mellom mennesker.

For tiden er jeg i pappapermisjon, og tilbringer dagene sammen med min nå ett år gamle datter Synnøve. Det at fedre har rett på så mye permisjon og tid sammen med ungene sine er jo noe som ikke har vært vanlig i de fleste land, men nå er det faktisk 63 % av verdens land som garanterer en eller annen form for betalt pappapermisjon. 120 land, og det er tre ganger så mange land som det var da jeg ble født på 1990-tallet. Norge har ofte vært et land som har gått foran for å stadig gi oss som innbyggere flere rettigheter og vært til inspirasjon for andre.

Vår datter ble født en snau uke før 17. mai i fjor, og i dag var hun med meg i barnevogn i barnetoget i Stavanger. For selv om mange av oss voksne koser oss i dag, så er det først og fremst barnas dag. Det som når man er barn fremstår som fest og moro, viser seg jo eldre man blir å handle om det helt grunnleggende for oss mennesker: at vi har en grunnlov som beskytter våre rettigheter og gir oss frihet.

På en dag som denne tenker man gjerne på hva som er det vakreste med landet vårt.

Vi har nok ulike meninger om hva det er.

Det vakreste med Norge er ikke en fjelltur i Lofoten, med vakkert landskap så langt øyet kan se.

Det vakreste med Norge er ikke å suse i en båt innover i Ryfylke og se fjellene som ruver i horisonten.

Det vakreste med Norge er heller ikke å vandre en vindstille sommerdag lands Jærstrendene.

Det vakreste med Norge, det er etter min mening det demokratiet vi har og den velferdsstaten landet vårt er. Det bidrar til at så mange av oss lever gode og trygge liv. Det er i mine øyne det aller flotteste med landet vårt. Og slik må vi beholde det.

Dagen i dag er en påminnelse om hva som er godt med grunnloven og landet vårt. Jeg håper vi bruker alle de andre dagene til å sammen forbedre landet vårt og forsterke samholdet, fremfor å spre splittelse. Det er langt mer som forener oss, enn som splitter oss.

Tusen takk for at jeg fikk holde denne talen og takk for oppmerksomheten og igjen, gratulerer med dagen!