God venner, kamerater og SVere

Gratulerer med dagen!

Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne denne dagen litt ekstra i hjertet. Det handler om korpsmusikken, røde flagg og tydelige paroler. Men jeg kjenner det i hjertet fordi jeg her inne og i Byparken ser ansiktene til mange av dere jeg har fått stå skulder til skulder sammen med. Vi har sammen kjempet for sterkere fellesskap og solidaritet. Jeg kjenner det litt ekstra i år, fordi jeg ikke klarte å markere 1. mai i fjor.

Denne dagen skal ikke bare være en festdag for å feire gjennomslagene fagbevegelsen har vunnet frem, til det beste for oss alle. Den skal også være en kampdag, for å bevare Norge som et land med en sterk velferdsstat, med stor grad av likhet og små forskjeller.

Hvis man besøker gravplasser i utlandet, kan man ofte bli påminnet hvilke forskjellssamfunn de er. Selv i døden lyser ulikhetene mot oss, fordi noen har monumentale og høyreiste gravsteiner, mens andre har så små gravsteiner som mulig, fordi det er det de hadde råd til. I Norge, som skal være et likhetssamfunn, er det faktisk vedtatt at det er maksgrenser for hvor store gravsteinene skal være. Både høyde, bredde og tykkelse på gravsteinene har maksgrenser. Dette sier noe om likhetstanken som har vært veldig sterk her i landet. For verdien vi hadde i livet defineres ikke ut fra hva vi hadde på konto når den siste timen kommer.

Det denne dagen dypest sett handler om er solidaritet. Og når vi nå lever i en tid som gjør det å samles for å finne styrke og trygghet i hverandre, er det godt å gjøre nettopp det. Det finnes mange grunner til å la motløsheten styre. Å gi opp. At vi skal slå oss til ro med at det er umulig at det kan bli bedre.

Mange håper at vi skal gjøre nettopp det.

Solidaritet er ikke noe abstrakt og det er ikke bare et ord. Solidaritet er handling.

Solidaritet mellom folk.
Solidaritet mellom land.
Solidaritet med fremtidige generasjoner.

Ingen av oss kan skape forandring alene. Vi må være mange og vi må stå sammen.

Jeg håper og tror at det er mer enn gratis frokost som er årsaken til at dere har tatt turen til Midjord bydelshus i dag. Kampen for mer rettferdighet og en solidarisk verden er grunnen til at jeg står her i dag, og jeg tipper det er grunnen til at dere sitter her i dag.

Jeg har mange ganger tenkt tilbake på en dag jeg gikk på videregående skole, på Kongsgård. 5. november 2008, for å være nøyaktig. Den dagen, i lunsjpausen, gikk jeg på Kult.Kafeen med en god venn. Vi hadde ikke for vane å spise lunsj der, men den dagen gikk vi dit for å spise kake. Vi bestilte hvert vårt kakestykke, for å feire.

USA hadde 4. november valgt Barack Obama til president. Åtte år med George W. Bush var i ferd med å renne ut. Selv om Obama på ingen måte er eller var en radikal sosialist, var han en kommende president som sto for optimisme og mange verdier vi ellers kunne dele. Det var også en historisk dag at USA, med sin rasistiske historie, valgte en mann med en far som ble født i Kenya.

Mens vi spiste kake følte vi at de gode verdiene endelig hadde vunnet. At det fortsatt var mye å kjempe for, men at et liberalt tankesett som sto for mer fellesskap vant frem i et kapitalistisk land som USA føltes for to unge menn som et enormt fremskritt. Det var rødgrønn regjering i Norge og få høyreekstreme partier med avgjørende innflytelse i Europa. Vi følte vi levde i begynnelsen på en ny æra, som ville ha store fremskritt, som trodde på forskning og som hadde liberalt syn i verdispørsmål. Lite visste vi hvordan verden skulle se ut under to tiår senere.

For selv om det er mye mørke i verden nå, er min historie om kafebesøket i 2008 en påminnelse om to ting: at mørke tider tar slutt hvis noen kjemper for det og at de lyse tidene ikke varer evig. Hvis verden skal komme til et bedre sted, krever det at noen kjemper for det.

Det er veldig lett å kjenne på motløshet i de tidene vi lever i. Hva kan vi gjøre? Hva kan jeg gjøre?

Du kan engasjere deg for en organisasjon eller et parti, som kjemper for et bedre samfunn. En fagforening som står opp for anstendighet i arbeidslivet. En solidaritetsorganisasjon som kjemper for solidaritet utenfor Norge. Du kan stille til valg for SV, for å gjøre en folkevalgt innsats for demokratiet.

For selv om vi har fascistiske krefter på fremmarsj i mange land og i styringen av andre, viste valget i Ungarn oss at disse kreftene er mulige å vinne over. Vi snakker mye om beredskap for tiden, men også den mentale beredskapen vår må styrkes. Vi må stå opp for de verdiene vi tror på: en regelbasert verdensorden, rettssikkerhet, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Alt dette er truet og trenger folk som oss som slår ring om disse verdiene.

I dag skal jeg gå under parolen «Ikke kødd med sykelønna». Det siste året har for alvor vist meg hvor heldige vi er som bor i en velferdsstat. Et land som ikke sier at hver og en får klare seg selv, men som sier at vi tar vare på hverandre og løfter hverandre opp om noen faller. Derfor syns jeg det er alvorlig når en sosialdemokratisk regjering helt nylig varslet at de vil stramme inn fastlegenes mulighet til å sykmelde folk. Gradert sykmelding skal være hovedregelen. Folkens, hvem trenger en høyreside, når vi har sosialdemokrater som dette?

En grunnstein i sykelønnssystemet må være at vi stoler på fastlegene og at de kjenner pasientene sine best. Gradert sykmelding er allerede en mulighet i dag, men politisk moralisme blir folk ikke friskere av. Det skal ikke bare være en rett til full lønn under sykdom, men også en rett til å være syk. Hvis man fremover skal presse folk som er dårlige til å jobbe mer enn de bør, så frykter jeg at dette er starten på uthuling av sykelønnen.

Gode venner, det er nok å kjempe for. Og jeg er glad for å kjempe sammen med dere.

Takk for meg og ha en fin 1. mai videre!