Ankom Tasta for halvannen time siden. Har vært 15 dager i Italia, og derfor har det ikke vært aktivitet på bloggen. Den fortjener ferie, den og. Men nå er jeg tilbake, i det minste et par dager. Den første bloggposten etter Italia-turen vil passende nok dreie seg om nettopp det: Italia-turen. Det blir en hel del bilder. Så er du advart.

Jeg kommer til å skrive litt om forholdene slik jeg oppfattet dem i Italia. For selv om det for oss i Norge ikke er et veldig aktuelt land å skrive eller snakke om, så mener jeg at vår interesse for landet burde være større en den er.

EU

Her ser du et falmet EU-flagg. Symbolsk? Ja. Men dog. EU-debatten er ikke tilstedeværende i Italia. De var et av landene som var med på å grunnlegge EU (daværende Det europeiske kull- og stålfellesskap). At det finnes Nei-bevegelser er for dem fullstendig ukjent. Noe EU nyter godt av. Det man ikke vet har man ikke vondt av-filosofien. Men å tro at Italia noen gang vil vurdere en evn. utmeldelse av EU ser jeg ikke for meg. Men det hadde vært bra om det ble slik. Om et av grunnlegger-landene meldte seg ut, ville garantert debatten rast i samtlige EU-medlemsland.

Fattigdom

Jeg kan ikke si at landets fattigdom skyldes EU-medlemskapet, men jeg tror ikke at medlemsskapet har hatt en positivt innvirkning på det.

I alle større (turist)byer prøver myndighetene å gjemme fattigdom og slum så godt det lar seg gjøre. Men den er der. Man må bare oppsøke dem. Men at det er mennesker som lever i fattigdom er den ingen tvil om. Tanken på hvordan det vil være dersom tjenestedirektivet innføres tør jeg ikke tenke på en gang.

Men selv tiggere eier intergritet, og som alle andre arbeidende i Italia tar tiggerne Siesta. Jeg synes faktisk det var ganske morsomt å se at tiggerne hadde forlatt tingene sine under siestaen.

Gatekunst, utsmykning og politisk undergrunnsvirksomhet

I Italia er aksepten for grafitti langt større enn den er her hjemme – og kanskje særlig i Stavanger. Men det finnes jo også symboler som det er helt vanvittig at får henge på offentlige vegger uten at kommunen griper inn. Som denne:

Ultras Fiumicino. Ultras står antageligvis for ultranasjonalister og Fiumicinu er en forstad til Roma. Det er altså en lokal nazi-gruppe. I mange av byene vi besøkte så vi Ultras og det gitte stedsnavn foran, gjerne prydet med et hakekors. Nazismen er desverre ikke død – enda.

Det finnes jo også langt hyggeligere utsmykninger, som kvinnekamp og arbeiderkamp/sosialisme/kommunisme.

Undergrunnssosialismen i Italia er utrolig utbredt. Mange av de jeg snakket med innrømte at de var sosialister, noe som ikke virker som det er helt akseptert. Forståelig nok, med EU og erkekonservative Berlusconi som statsleder.

Tro og tvil

En siste ting jeg synes er interessant å studere ved dette rødvinselskende, pizzastekende, parmaspisende landet er den desekulariseringen som har foregått de siste årene. For å forklare det utrolig vanskelige ordet jeg briefet med så betyr det at man mister sin religiøse tro.

Fra å være et land hvor man ble kastet til løvene i Colosseum om man bekjente sin kristne tro, til å bli et land nærmest styrt av paven til nå, hvor religion omtrent akutt mistet sin betydning for individene. Hva skjedde? Er det katolisismens skyld? Eller er det en trend i tiden?

Jeg mener at det skyldes det siste. Dette ser vi jo også i Norge. Debatten om statskirken har vi hatt og kommer nok til å ha mange ganger, vi har fått kjønnsnøytral ekteskapslov og «kvittet» oss med den kristne formålsparagrafen. Statsreligionen synger på siste verset. Men fra det til å proklamere at «Gud er død», det er ikke min jobb. Derimot tør jeg gå så langt som å si at jeg tror folks personlige tro brygger på noe, og at vi i Verden generelt kan oppleve en stadig desekularisering.

Turen, menneskene og hjemkomsten

Fant «Avanti Popolo» skriblet på en vegg. Det betyr «Frem kamerater».

Italia er et land jeg vil anbefale de fleste. Man får dekket de fleste interesser her, enten det er bading eller kafegåing. Det er et land som byr på mye; flott kultur, utadvendte mennesker og fantastisk mat.

På turen møtte vi et par ihuga Barack Obama-fans fra USA. Vi endte opp med å spise middag med dem, mens vi pratet politikk og sammenlignet USA og Norge.

Så: hjem. Det var godt å komme hjem. Reising tar på, særlig når man vil se alt og alle. Da var det godt å komme hjem og få en velkomst av min arbeidsgiver for sommeren: Stavanger2008. Men det får bli en annen bloggpost. Snipp, snapp, snute. Så var Italia-tur-bloggposten ute!

P.S.

Jeg møtte Alan Rickman på flyplassen i Roma. Vet du ikke hvem det er, nei? Sjekk her!

Europa generelt.