Denne første bloggposten i uken vil jeg bruke på markedet. For i vårt samfunn er man nødt til å forholde seg til markedet. Det griper dypt inn i våre liv, på både godt og vondt. Jeg har sagt det før og sier det igjen; markedet er sikkert fint når det kommer til godt utvalg i tannkrem og chips, men er ikke riktig til å hånd om helse og utdanning.
Ute i den virtuelle verden finnes det mange markedsfundamentalister. De stasjonerer seg i FrP, Høyre og kanskje til og med i Venstre. Og selv om våre sosialdemokratiske venner ikke liker å innrømme det, så er det også mange markedsfundamentalister i deres rekker. Her kommer en kort diagnose man kan stille, for å se om dine nære venner lider av markedsfundamentalisme:
- Første symptom er at en markedsfundamentalist som oftest vil fornekte at han/hun er markedsfundamentalist.
- Neste symptom er deres blinde tro på det «demokratiske» markedet. En bivirkning av lidelsen er at man velger å tro at markedet er noe av det mest demokratiske som finnes; forbrukerne har jo all makt.
- En markedsfundamentalist tror markedets løsninger, men de aller fleste nekter for å tro at markedet bør være helt fritt. Selv FrP ønsker jo å regulere markedet…
- En markedsfundamentalist vil se på Staten som den automatiske «fienden» til markedet.
- Markedsfundamentalister lever på en livsløgn: «Alt offentlig er ineffektivt og unødvendig, det private (markedet) er effektivt og nødvendig.»
- Man vil se på markedet som noe høyst naturlig, selv om det ikke er det på noen måte som helst. Det er fremkonstruert av mennesker som vil vinne på at andre taper.
La meg understreke at dette ikke er en fullstendig og treffsikker diagnose. Men den kan være nyttig å ta utgangspunkt i.
Den siste tiden har jeg tenkt litt på dette med forbrukermakt. Det er tre grunner til det:
- Jeg leser for tiden en bok av Bent Sofus Tranøy som heter «Markedets makt over sinnene».
- Jeg leste dette blogginnlegget på bloggen til Jørn Kyle Finnesand.
- For tiden er jeg i ferd med å bytte mobilabonnoment, noe som har tatt meg lang tid (mentalt)
Boken anbefaler jeg alle å lese. Det vil senere komme en grundig anbefaling av den.
Så over til vår markedsfundamentalistiske venn, Jørn Kyle:
«HELDIGVIS har vi et system for å la 100% av folket styre sine liv i fred. Det kalles markedet, hvor alle menneskers fredelige valg, ønsker og behov kommer til uttrykk uten tvang og vold, men gjennom gjensidig handel.»
Med et blogginnlegg titulert «Hva er demokrati?» valser Finnesand over det vi kjenner som et godt demokrati, men konklusjonen om at markedet er det mest demokratiske systemet vi har. I lørdagens klassekamp var det en interessant artikkel (som ikke finnes på nett) som het «Lobbet fram kræsjet» som viser at amerikanske, Wall street-lobbyister som har lobbet for at den amerikanske staten skulle fjerne sin «klo» og resultatet ble en omfattende deregulering.
Så Finnesands demokrati handler om pengesterke menneskers hig etter deregulering, som nå viser seg å ha ødelagt for millioner av mennesker; arbeidsledighet, dramatiske boligproblemer og en usikker fremtid. Men dette er Finnesands demokrati. Kvalmende? Ja. Det er skremmende å høre på markedsfundamentalistene når de først setter i gang. For prøv å sette Jørn Kyle Finnesand inn i mitt diagnoseskjema. Resultatet er forbløffende.
Men det tredje punktet handler om meg personlig. For boken jeg leser stiller et interessant spørsmål: hvorfor er det slik at det er en mental sperre enten det gjelder bytte av strøm-, internett- eller mobilabonnomentleverandør? Hvorfor er det slik? En ting som er sikkert er at det er alltid en grunn til at ting er slik de er. Ingenting er tilfeldig. Noen tjener på at det er slik (marxistisk tankesett). Dette er det frie markedet, folkens!
For selv om man har muligheten til å gjøre de endringene i sitt liv, hva gjelder markedet, som er ønskelig, vil det ofte være et problem når det kommer til det psykiske aspektet. Markedsfundamentalister utelater en grunnleggende ting: psykologien spiller alltid inn. Det er mye psykologi og frykt som styrer markedet og børsene i dag. Noen skriker «SELG, SELG, SELG!» og folk selger alt de har. Så skriker noen «KJØP, KJØP, KJØP!» og folk kjøper aksjer som aldri før. Det at markedet er så fryktelig demokratisk, det kan nå diskuteres. For den reelle forbrukermakten kan man se på med kritiske øyne. Selv de verste markedsfundamentalister som finnes der ute og leser dette.
Et Stavanger for alle! 
Heisann Eirik,
begynte å svare, men det ble så langt at jeg måtte hive det inn på bloggen istedet.
http://foulbrew.blogspot.com/2009/03/svar-pa-tiltale.html
Trodde markedsfundamentalisme ikke ble brukt om laissez-faire tilhengere… Jaja, ikke at jeg har noe i mot å bli kalt det. Det er mange sterke påstander i dette innlegget, og veldig liten oppbacking av de. At du trekker frem finanskrisen som eneste eksempel gjør argumentasjonen enda dårligere, for krisen har verken oppstått på Wall Street eller skyldtes markedet.
Eirik,
ideen demokrati betyr å styre selv, og er den viktigste ideen menneskeheten noensinne har hatt. Mange gode ideer har blitt implementert feil første gang, og flertallstyre i betydningen demokrati er en av disse. Den eneste måten å implementere demokratiet på er selvstyre – alle har suveren rett til å styre sitt eget liv. Graden av demokrati bør måles etter i hvor stor grad hver av oss kan styre våre liv selv. Et fullt ut demokrati kalles markedet, eller kapitalisme om du vil. Markedsfundamentalist = demokratifundamentalist.
De totalitære kreftene forsvinner jo ikke selv om vi har et flertallstyre. Disse jobber for et entallstyre på bekostning av selvstyre. Av dette forstår du at det er mulig å ha et udemokratisk flertallstyre, men det er også mulig å ha demokratisk flertallstyre. Dette avhenger av i hvor stor grad flertallet respekterer de individuelle rettighetene. Legg også merke til at diktatorer vil oppfatte diktaturet som demokratisk. Diktatoren styrer jo seg selv. Dette er selvsagt en virkelighetspervertert forståelse av demokrati.
Sharia har også demokratiske elementer i seg. Det finnes ett og annet døde profeter ikke blander seg inn i. Dette er følgelig demokratisk. Resten styrer profeten Mohammed, selv etter sin død. Ikke rart han oppfattet Sharia som demokratisk.
Hvis det er slik som du hevder, demokrati = flertallstyre, hva er flertallstyrets magiske størrelse. Tenker du litt etter er du tilhenger av demokrati, i betydningen flertallstyre, både på Island og i Kina. Dere ser ikke ut til å skille i det hele tatt mellom disse to landene. Flertallstyre er det rette, både på Island og i Kina – halleluja. Hvis landet er tilstrekkelig lite, kommer man til et «bittelite land» som kalles individet. I dette «bittelille landet» er det diktatur, og som sagt før styrer diktatorer selv. Alle diktatorer vil hevde at de har demokrati. Denne gangen har det også rot i virkeligheten.
Olve: Nei, du har helt rett, finanskrisen skyldtes hverken Wall street, markedet, kapitalisme eller deregulering. Desverre ser ironi veldig dårlig ut skrevet… Hva skyldtes det da, om jeg tør spørre? Jeg forventer et veldig markedsfundamentalistisk svar tilbake… Noe om at markedet kanskje var for LITE regulert?
Vel, eksempelet om at det ikke funker å si at man brukte fo lite bensin til å slukke brannen gjør seg jo alltid gjeldende.
Per: Vi styrer jo EGENTLIG ikke oss selv i markedet. Les tydeligere på hva mine poenger er. Markedsfundamentalister (som de foreløpige kommentatorene er) er jo blindet for dette.
For en ære.
Jeg svarer her:
http://kylefinnesand.blogspot.com/2009/03/svar-til-sakariassen.html
Ordet marked er et synonym for FRED, altså et samfunn 100% fritt for vold, hvor alle kun bestemmer over sitt eget liv og sin egen eiendom og inngår frivillige avtaler med andre individer. Markedsfundamentalisme er altså fredsfundamentalisme, og jeg innrømmer gladelig at jeg har et fundamentalistisk forhold til fred. Jeg grøsser litt over tanken på de som IKKE er fredsfundamentalister, de som derimot tror at vold er løsningen på alle problemer. Disse er voldsromantikere. Jeg vil heller være en fredsfundamentalist enn en voldsromantiker.
Eirik, du kan gi så mange eksempler du bare vil på at fred ikke fungerer i praksis, at fred fører til resultater du ikke liker, at fred fører til økte forskjeller osv. Til syvende og sist argumenterer du for vold satt i system mot fredelige mennesker, altså for en demokratisk form for fascisme hvor flertallet med våpen i hånd bestemmer over mindretallet.
Eirik,
du spør hva som er hovedårsaken til finanskrisen. Hva med å høre på de liberalistene som faktisk SPÅDDE denne krisen, slik som feks. Peter Schiff?
Hør godt etter hvordan de ANDRE økonomene (de som Kristin Halvorsen lytter til) lo rått av Peter Schiff. De mente ikke bare at han tok feil man at det var komplett idiotisk og utenkelig at det kunne komme en finanskrise. Den ene økonomen i videoen mente at Merrill Lynch-aksjen var møkkbillig på rundt 74 dollar. I dag, to år etter at han anbefalte å kjøpe denne aksjen er aksjekursen rundt 10 dollar, ned 85%. Peter Schiff hadde altså rett når 95% av alle andre økonomer hadde feil, inkludert alle de økonomene som alle sosialdemokrater lytter til.
Hvis du er intellektuelt ærlig, Eirik, tar du deg tid til å sette deg inn i hvordan denne laissez-faire liberalisten Peter Schiff kunne ha rett mens alle sosialdemokratiske økonomer kunne ta feil. Schiff sier at den underliggende årsaken til denne finanskrisen er de kunstig lave rentene over mange år fra Federal Reserves under Alan Greenspan. Det er altså sentralbanken som er hovedårsaken til krisen. Krisen ble skapt ved å trykke gigantiske mengder med penger (en dobling på 7 år), og nå skal nøyaktig de samme folkene løse denne krisen ved å trykke gigantiske mengder med penger.
Eirik,
Om finanskrisen. Jeg skal gi deg et bilde. Tenk deg at du og vennene dine bor i et lite dalføre med masse vann. Vann i strie strømmer. Vann er for dere verdiløst. Hva kan man bruke det verdiløse til. Jo f.eks, leke. Vannkrig, stuping, svømming, padling, eller man kan gjøre vannføring om til elektrisk strøm. Supert, intet galt med dette. Dette har rot i virkeligheten. Tut og kjør.
Tenk deg så at det for en dag at alt vannet dere har nyttegjort dere ikke er gratis. En ved navn Alan Greenspan har beordret en gjeng «friskuser» til å bære vann i bøtter og spann opp på fjellet. Det er dette vannet du og vennene dine i realiteten har lekt dere med. Vannet var slett ikke gratis slik som du og vennene dine trodde, det kostet blod, svette og tårer. På et tidspunkt blir det for få friskuser, og for mange som har gjort seg avhengig av vannet som friskusene har båret opp på fjellet. Vannet slutter å renne, og det blir et helvetes rabalder.
Tilsynelatende skulle man tro at det å leke seg med vannet er problemet, og derfor bør reguleres. Den grunnleggende feilen er derimot å beordre noen å bære vannet på fjellet, slik at noen begynner å leke seg i det.
Kreditt blir ikke gratis selv om noen sier at det er det. Spesielt ikke av de som har overdreven tro på egen fortreffelighet. Til slutt blir man innhentet av virkeligheten. Den som ofte krangler med virkeligheten har større risiko for å dø.
Forøvrig er dette velferdstatens fundamentale problem. Det er skummelt å hevde noe er gratis hvis det ikke er reelt grunnlag for det. Man sier i realiteten at ting er verdiløst. Det verdiløse behandler man ikke pent.
Det som er påfallende, og som jeg håper du forstår, er at markedsliberale er så godt som fraværende i AUF og i klart mindretall i AP. Vi står for blandingsøkonomien, og jeg mener det er viktig å holde en balansegang mellom kapitalisme og sosialisme, fordi de ekstreme ytterpunktene av begge ideologier ikke fungerer i praksis. Bare se på USA og Sovjetunionen. Ingen av disse landene er (eller har vært i sistnevntes tilfelle) det de proklamerte seg selv som. Den amerikanske økonomien har stor statlig innflytelse, og i Sovjetunionen samt alle andre eksisterende og forhenværende kommuniststater ble midlene overført fra aristokratiet til politikerne. Derav, ingen kommunisme eller kapitalisme.
Sosialdemokratiet, eller tilsvarende idieologier i sentrum, er de som fungerer best i praksis.
Og som vanlig kommenterte jeg med feil URL. Har rettet på det nå.
Snorre,
liberalismen ER i sentrum. I det ene ytterpunktet har vi anarkismen (ingen stat) mens i det andre ytterpunktet har vi fascismen (total stat). Ingen av disse systemene fungerer i praksis, og fascismen er attpåtil svært umoralsk. Det du kaller blandingsøkonomi er en blanding mellom liberalisme og fascisme. Kall det gjerne liberal fascisme eller demokratisk fascisme. Flertallet bor da i et demokrati, mens mindretallet bor i en fasciststat. Dette er ikke fullt så ille og umoralsk som ren fascisme, men det er fremdeles ganske ille for oss som kronisk utsettes for det.
USA har ikke vært i nærheten av liberalistisk siden perioden fra 1870 til 1913. Denne perioden fungerte i aller høyeste grad i praksis. Det var da USA la grunnlaget for å bli den rikeste og mektigste staten i verden. I denne perioden var USA det landet i verden med minst fattigdom.
Fra og med 1913 gikk USA over til å bli en blandingsøkonomi i stadig større grad. Hvorfor du tar dette til inntekt for at liberalisme ikke fungerer i praksis aner jeg ikke, men det er helt sprøtt og en grov feilrepresentasjon av virkeligheten. All empirisk erfaring tilsier at liberalismen fungerer desidert best i praksis. I tillegg er liberalismen også det eneste systemet som er fullstendig fritt for fascistiske elementer og derfor også moralsk overlegent alle andre systemer.
Kapitalismen er definert ved den private eiendomsretten over produksjonsmidlene, ikke bare ved stor grad av frie markeder. Den private eiendomsretten (altså over fabrikker/arbeidsplasser, ikke over eget hus, genser, bestikk, osv.) innebærer at privatpersoner – uten å være demokratisk valgt – tjener enorme penger på ANDRES arbeid.
Sosialismens motsvar til den private eiendomsretten er offentlig eie i en eller annen form. Det kan bety arbeiderstyrte bedrifter, slik at alle arbeidere får sitt å si når det f.eks. gjelder sine egne arbeidsplasser, budsjettering og hva bedriftens rolle i nærmiljøet skal være. Eller det kan bety statlig/kommunalt eie, eller en annen slags rådsform.
Liberalistane prøver å se seg selv som rasjonelle individ. De fokuserer på slike rasjonelle individers forhold til markedet – og konkluderer med at fordi vi i teorien har fri vilje, er vi suverene aktører i markedet. De ser ikke at profittjaget som et uregulert marked skaper er langt sterkere enn våre individuelle valgmuligheter som individer, eller de overser de mange tilfellene der markedet ikke fører til optimal fordeling og valgmuligheter. I noen sektorer fører profittjaget til kartelldannelser og monopolisering. I noen sektorer får vi mobiltelefoner som ikke varer i mer enn et år (forbruk er viktigere for produsentene enn holdbarhet). Reklameindustrien påvirker massenes valg, og da produserer ikke markedet de varene som DU mye heller vil ha, uansett hvor suveren du tror du er i markedet.
Slik kan man fortsette, men Bent Sofus Tranøy har gjort det for oss. Jeg bifaller herved Eiriks bokanbefaling (se blogginnlegget).
Tilbaketråkk: Kort om fredsfundamentalisme og voldsfundamentalisme | Unknownrebel
Hei.
Her får du enda et svar.
http://unknownrebel.vgb.no/2009/03/16/kort-om-fredsfundamentalisme-og-voldsfundamentalisme/
Det kan være vi har ulike oppfatninger av hvordan administrative og økonomiske ideologier kommer til uttrykk, men slik jeg ser det er ikke blandingsøkonomi en blanding av fascisme og liberalisme, men kommunisme og liberalisme.
Det som kjennetegner blandingsøkonomien slik den utgår fra sosialdemokratiet er at det er en middelvei mellom liberalisme og sosialisme, men siden denne ofte heller svakt mot venstre refereres det ofte til den sosiale markedsliberalismen nok er mer sentrumsplassert enn sosialdemokratiet og blandingsøkonomien.
Det må skilles mellom administrative og økonomiske ideologier. For eksempel er det viktigste skillet mellom fascisme og anarki administrativt, mens det viktigste skillet mellom kommunisme og liberalisme er økonomisk og relatert til hvor stor grad enkeltindividet skal komme til kjenne gjennom demokratiske prosesser, da, som du skriver, minoriteten i et demokrati lever i en fasciststat.
Vet ikke hva som skjedde med kommentarene. Skulle bare være en.
Snorre,
Mussolini definerte fascismen som «staten er alt, individet er intet» eller «alt innenfor staten, ingenting utenfor staten.» Eller i moderne språkdrakt: alle skal med, ingen slipper unna.
Mussolinis egen visjon av det totalitære samfunn var en faderlig velferdsstat som tok vare på individet «fra vugge til grav.» Det er altså bare små og forholdsvis kosmetiske forskjeller mellom kommunismen og nazismen/italiensk fascisme. Begge var former for sosialisme, begge var totalitære. Men den ene var nasjonalistisk (nasjonalsosialisme) og den andre internasjonalistisk. Den ene var tilhenger av sentrumspolitikk (korporatisme), mens den andre var mer venstreorientert (sentralstyrt planøkonomi). Forskjellen mellom Mussolinis/Hitlers korporatisme og den sentralstyrte planøkonomien til Lenin/Stalin/Mao/Castro er at korporatistene I NAVNET tillater bedrifter å bli eid og styrt av privatpersoner, mens under kommunismen er korporativene statseid. Det er dog liten/ingen forskjell mellom en byråkrat i en sentraløkonomi og en lakei i korporatismen. I begge tilfeller er det staten som styrer hovedtrekkene i økonomien.
Det er altså helt på sin plass å omtale dagens system som liberal fascisme eller demokratisk fascisme, ikke minst fordi dagens økonomiske system er kliss lik Mussolinis og Hitlers. Hvem tror du oppfant/innførte barnetrygden, fellesforbundet, offentlig skattefinansiert pensjon og arbeidsformidlingen? Jo, det var nazistene det. I dag er dette en integrert del av det norske sosialdemokratiet. Hitler tapte krigen, men han vant freden.
Frem til 1991 var SV i all hovedsak venstresosialister, altså sosialister bygget rundt kommunismen. Da Sovjetunionen falt og det ble klart for alle og en hver hvor fæl forsøkene på å skape kommunisme egentlig hadde vært døde de aller fleste rendyrkete kommunister ut og SV beveget seg en god del til høyre, og ligger i dag omtrent der hvor Hitler og Mussolini lå i økonomisk politikk.
For meg er «en demokratisk prosess» når FOLKET styrer, ikke når FLERTALLET styrer. Det vi i dag har er 50% demokrati — demokrati for flertallet, og fascisme for mindretallet. Demokrati for HELE folket — 100% demokrati — kalles liberalisme. Vi liberalister mener at avvikere må tolereres og tillates å leve ut sine evner så lenge de er fredelige. Vi vil ikke at alle skal marsjere i takt til flertalls-Førerens kommandoer. Vi vil ikke at alle skal med. Folk SKAL få lov til å slippe unna så lenge de er fredelige. Vi vil at uskyldige mennesker ikke skal kastes i fengsel.
Jeg er fullstendig klar over likhetene mellom fascisme og kommunisme, men det forandrer ikke på at liberalismen ikke står i sentrum av politikken.
Sosialdemokratiet står i sentrum av politikken, mens liberalismen på sin side er motpolen til kommunisme, derav ett yterpunkt i politikken.
Enig der, det er ikke så mange varianter mellom minarki og anarki. Men for å sitere Ayn Rand:
«There are two sides to every issue: one side is right and the other is wrong, but the middle is always evil. «
Snorre,
Arbeiderpartiet og SV er arvtagerne etter Mussolini og Hitler. Den politikken som i dag kalles sosialdemokrati og blandingsøkonomi er eksakt den politikken som ble ført av Nazistene og de italienske fascistene. Hvordan kan du påstå at dette er politisk moderat?
Faktum er at Arbeiderpartiet og SV er tilhenger av en demokratisk variant av fascismen. Flertallet lever i et demokrati men mindretallet lever i et fascistregime. For en uskyldig minoritet er det revnende likegyldig om det er en Fører eller et flertall som vil kaste dem i fengsel.
Demokratisk fascisme er IKKE moderat, og det er IKKE sentrumspolitikk. Det er en mildere form for fascisme, men fremdeles fascisme. Alle skal med, ingen slipper unna.
«Den politikken som i dag kalles sosialdemokrati og blandingsøkonomi er eksakt den politikken som ble ført av Nazistene og de italienske fascistene. Hvordan kan du påstå at dette er politisk moderat?»
Gi deg med hitlinga!
Fascismen og nazismen defineres ved mer enn den økonomiske politikken, og alle veit at det ikke var den økonomiske politikken som gjorde Italia og Tyskland i det aktuelle tidsrommet kjent for ytterliggåenhet.
Hei,
jeg er klar over at det er ekkelt å konfrontere fakta, men det er viktig å forstå sine røtter. De i SU som jeg har snakket med tar klart og tydelig avstand i fra Stalin og den form for totalitære kommunisme som ble ført i sovjetunionen. Vel, det var Stalin som i sin propagandakrig omtalte Mussolini og Hitler som «høyreekstreme.» Dette stempelet fikk de utelukkende fordi de var tilhenger av en blandingsøkonomi. (Følgelig omtalte Stalin også sosialdemokratene som «høyreekstreme» og «sosialfascister») Hvis dere sosialister virkelig mener alvor med å ta avstand fra Stalin bør dere også erkjenne at Hitler og Mussolini slett ikke var «høyreekstreme» men at de var sosialister og lå på venstresiden rent økonomisk.
Men kjernen i fascismen er ikke den økonomiske politikken. Kjernen er det TOTALITÆRE: alle skal med, ingen slipper unna. SV og Arbeiderpartiet deler denne ideologiske overbevisningen med Hitler og Mussolini. Dere ser på det som helt legitimt å kaste fredelige, uskyldige mennesker i fengsel, og dette gjør at dere objektivt sett fortjener å plasseres i kategorien fascisme. Riktignok var Hitler og Mussolini litt røffere enn dere, men i bunn og grunn er budskapet deres det samme: fred fungerer ikke i praksis, fred er umoralsk. Vold er løsningen på alle problemer. Renhet gjennom enhet. Alle skal med, ingen slipper unna.
Jeg synes det er helt ok at dere sosialister er fascister så lenge dere INNRØMMER det. Slik jeg ser det forsøker dere å få i pose og sekk. Dere vil føre en totalitær politikk og bruke vold mot uskyldige mennesker, men dere vil slippe å høre den ubehagelige sannheten at dette er fascisme.
Tilbaketråkk: Ultraliberalisme | Unknownrebel