2012 kan bli et spennende år for SV. Her er noen av mine visjoner for året!

Vi står overfor ledervalg i SV, og de to kandidatene er som kjent stortingsrepresentant Heikki Holmås og statsråd Audun Lysbakken. Jeg har lenge støtter Lysbakkens kandidatur, men vil understreke at jeg ikke har noe mot Heikki Holmås.

Jeg lever godt med begge to som ledere. Til tross for at de har mange åpenbare likheter, som at de er menn fra Bergen, i midten av tredveårene som begge heier på Brann(!) så er det også forskjeller.

For det første tror jeg det er uklokt å gjøre som Holmås å bruke mye tid på å kritisere SV og regjeringen for å bli leder. Det er selvsagt kalkulert fra hans side, men jeg tror ingen tjener på denne strategien. Enten svekker det Lysbakken som leder, eller så vil det slå tilbake på ham selv om han til slutt blir valgt som Kristin Halvorsen arvtager.

Men allikevel er det et avgjørende år for SV. Vi går inn i vårt syvende år i regjering, vi ligger svært lavt på meningsmålingene og man kan diskutere i det vide og det brede hvor mye gjennomslag vi får av samarbeidet.

Jeg tilhører ikke dem som mener vi bør trekke oss fra regjering, men jeg er heller ikke regjeringens varmeste forsvarer. Jeg ser at vi har store utfordringer når det kommer til flere kjerneområder for SV, som krig, miljø, asyl- og integreringspolitikk m.m.

Hvordan skal vi komme på offensiven i disse spørsmålene? En ny leder vil trolig gi en oppsving på meningsmålingene, men det i seg selv hjelper ikke på valgdagen. Vi må arbeide systematisk, målrettet og sammen for å styrke SV. Om vi skal være med i en eventuell ny regjering etter 2013 mener jeg det er uklokt å avgjøre før valget. Vi stiller ikke til valg som en del av den rød-grønne regjeringen, men som et selvstendig parti. Dersom vi ikke får nok igjennom i eventuelle forhandlinger eller ser at vi har et så dårlig styrkeforhold internt i regjeringen at vi nok en gang må kompromisse må vi se på andre alternativer.

Ett er å være støtteparti i Stortinget for en Ap- og Sp-regjering. Dette kan gi oss gode forhandlingskort, revitalisere Stortingets rolle som kontrollinstitusjon og gi oss større mulighet til å presse regjeringen (med mulighet for å kaste dem).

Etter landsmøtet vil det trolig bli rokkeringer i regjeringen. Jeg spår at Kristin Halvorsen fortsetter som Kunnskapsminister, men den nye lederen vil ha behov for å få et stort ansvarsområde. Det er ikke usannsynlig at den nye partilederen, enten det er Holmås eller Lysbakken, vil bli Miljøvernminister. Det betyr at Erik Solheims tid som statsråd i denne omgang er over. Hvordan det da blir for Tora Aasland er usikkert i mine øyne. Også spørsmålet om hvem som da overtar barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLID) er uvisst. Det finnes ingen garantier for at man internt i regjeringen også omrokkerer departement mellom partiene. Det er gjort før, med stor suksess (Lysbakken overtok BLID etter Aps Anniken Huitfeldt).

Jeg er på partiets vegne optimist. Jeg tror vi skal snu stormen og at partiet vil komme mer på offensiven, både lokalt og nasjonalt. Mange sier «Nå kan det bare gå oppover». Det er ikke nødvendigvis en sannhet. Det er vår jobb å gjøre det til virkelighet, og ikke la det bli en hvilepute!