Universitets- og høyskolesektoren skal omstruktureres. Den skal bli det regjeringen kaller mer «robust». Men hva er målet?

Mange kjenner til de russiske babusjka-dukkene, som alle er like – men i ulik størrelse slik at de minste passer inn i de som er større. I mine øyne er dette et godt bilde på hvordan jeg oppfatter stemningen ved en del høyskoler: mange av dem er redde for å forsvinne i noe som er større enn deg selv. For hvis målet til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er å fusjonere høyskolene med universitetene kan det fort ende opp som resultatet. At høyskolenes profil hviskes ut og må føye seg etter «storebror», altså universitetet.

Regjeringen er opptatt av robusthet. Høyre kunne uten problemer endret slagord til «nye ideer, robuste løsninger». Men hva menes med robuste? Og hva er målet? Er statsråden overbevist om at større institusjoner betyr høyere kvalitet, mer forskning og bedre undervisning?

Begrepet stordriftsulemper bør komme inn i debatten. For til tross for at tallenes tale kan konkludere med at større institusjoner, ja for å ikke si mer robuste institusjoner, er mer lønnsomt, så er ikke det ensbetydende med at det er bedre! Mange steder er utdanningsinstitusjonen svært viktig for lokalmiljøet og regionen det ligger i.

Strukturendringer i høyere utdanning kan være både på sin plass og viktig for sektorens utdanning. Men som student er jeg opptatt av at det er kvaliteten som skal settes først, ikke kortsiktige mål om effektivisering. Regjeringen må være oppmerksom på utfordringene ved babusjka-reformen. Det finnes viktige kvaliteter ved en del små institusjoner. Det er avgjørende at kvaliteten ikke forsvinner om man putter de små institusjonene inn i noe som er større.

Eirik Faret Sakariassen,

student på Universitetet i Stavanger