På Jæren ble en frisørs butikkvinduer nylig knust. Knust glass i gatene i Tyskland og Østerrike i 1938, minnet om krystaller. Ser vi konturene av et av historiens mest skremmende kapitler på ny?

9. november markeres Krystallnatten i mange land. I 1938, natten mellom 9. og 10. november, knuste nazister tusenvis av jødiske butikkvinduer, brant 267 synagoger og rundt 100 jøder ble drept. 30 000 jøder ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleirer. Det markerte opptrappingen på jødeforfølgelsen i Europa.

I sommer reiste jeg til Krakow, blant annet for å besøke konsentrasjonsleirene vi kjenner som Auschwitz. Vi vil aldri fullt og helt forstå hva menneskene i disse leirene måtte oppleve. Men vi kan unngå at folkegrupper skal oppleve noe lignende i fremtiden. Vi må, da som nå, slå tilbake mot krefter som fremmer hat fremfor kjærlighet, mistro fremfor tillit, fremmedfrykt fremfor fellesskap.

På min reise til Krakow bodde jeg i det jødiske kvartalet, ett minutt fra byens største synagoge. En dag jeg gikk forbi, stoppet jeg opp for å høre en gruppe unge, amerikanske jøder som satt i trappene foran synagogen og sang det jeg antar var en religiøs sang. Det var vakkert å høre på og sterkt å oppleve. Plutselig oppdaget jeg en stor og streng mann som sto ved gruppa. Han skulte mot alle forbipasserende og var åpenbart på vakt. Da han rettet på jakken så jeg en pistol i beltet hans. Så gikk det opp for meg at den tilreisende gruppa jøder hadde med seg en bevæpnet vakt. I Krakow. I Europa. 75 år etter 2. verdenskrig startet.

Historien kan gjenta seg, om mulig i en verre utgave. Jøder er fortsatt en forfulgt og utsatt gruppe. De diskrimineres og trues over hele Europa. Samtidig ser vi samme behandling av muslimer på vårt eget kontinent. Internett flommer over av hat som retter seg både mot jøder og mot muslimer. Samtidig får politiske krefter som fremmer det samme hatet økt sin oppslutning i mange europeiske land. De setter menneskers verdi opp mot andre menneskers verdi. De skaper frykt mot fremmede. De lager grobunn for hat. Og før eller siden blir holdninger til handlinger.

Jærbladet meldte nylig om at den omdiskuterte innvandringskritikeren og islam-motstanderen Merete Hodne fikk knust vinduene i sin frisørsalong på Bryne. «Nå synest eg det må vera nok,» sa Hodne til avisa. Jeg er helt enig.

Jeg er grunnleggende uenig med Merete Hodnes syn på muslimer og innvandring. Men hun fortjener ikke at frisørsalongen hennes vandaliseres. Hvis vi skal fortsette å leve i et liberalt demokrati må vi tåle ytringer vi ikke liker uten å ty til handlinger som krenker. Jeg tror neppe Hodne endrer mening av knuste vinduer. Tvert imot, jeg tror hun får bekreftet sitt verdensbilde. Og jeg tipper at det ikke var vandalenes mål.

En knust rute blir etter hvert symbolet for at man er tom for argumenter. Det var det i 1938 og det er det i dag. Jeg mener vi som vil forsvare et multikulturelt samfunn har så sterke argumenter at ingen ruter må knuses.

Allikevel er et knust vindu lite sammenlignet med et asylmottak i flammer i Sverige. Vi står overfor en flyktningestrøm som er stor og som vi må håndtere. Desperate mennesker flykter fra krig og terror. Flyktningkrisen har fått frem det beste i det norske folk: Dugnadsånd, medmenneskelighet, nestekjærlighet og solidaritet. Og det har fått frem det verste: Fremmedfrykt, hat, rasisme og fordommer.

Vi må velge hva som skal være våre felles verdier. Om vi dyrker hatet eller om vi dyrker håpet. Om vi knuser ruter eller om vi knuser fremmedfrykt. Jeg velger det siste. Hva velger du?

Eirik Faret Sakariassen,

Kommunalråd (SV)

Stavanger