«Kompiskjøring» heter det, når kolleger deler på å kjøre hverandre til jobben. Kompiskjøring er et av de beste eksemplene vi har på delingsøkonomi: At man låner ut et bilsete som uansett skal samme veien.

Delingsøkonomien er blitt et tema alle snakker om. Men ordet brukes mer og mer feil. Ordet «delingsøkonomi» handler ikke lenger om å dele. Uber kjører deg ikke gratis. Airbnb låner deg ikke en seng gratis. Det vi i dag snakker om som delingsøkonomi, er egentlig ikke delingsøkonomi.

Uber og Airbnb er store selskaper som ikke engang eier noe, og derfor verken låner de eller leier de deg noe. De tjener penger på å lage apper som formidler kontakt mellom personer som tilbyr en tjeneste og personer som trenger den tjenesten. De deler ikke – de formidler utleie. Derfor burde vi heller snakke om en «formidlingsøkonomi».

Det er tre grunner til at debatten omkring disse formidlingsselskapene har blitt så stor:

1. Skatteproblemet

Det ene er fordi man frykter skattesvikt med en armada av, i dobbel forstand, svarte Uber-drosjer i gatene. Det er langt på vei en ubegrunnet frykt. Det er ikke slik at vanlige drosjer er skattepliktige og Uber ikke. I Norge er skattereglene laget slik at om man har en viss næringsinntekt i Norge, så er den uansett skattbar. Om du tjener gode penger på å være Uber-sjåfør (mer enn 10.000 kroner i året) eller på å leie ut leiligheten din (over 20.000 kroner på leiligheten i året, om du ikke samtidig bor der selv), så plikter du å betale skatt.

Det som imidlertid er et skatteproblem, er at de amerikanske selskapene Uber og Airbnb ikke betaler skatt i Norge. Kristin Lind Thornes og Vibeke Thuve ved Norges Handelshøyskole skrev i våres masteroppgave om skatteforholdene rundt Uber og Airbnb. De kom fram til at selskapene har innredet seg slik at unngår å betale skatt til Norge. De konkluderer med at formidlingselskapene ligger et hestehode foran norske skattemyndigheter og at de samme myndighetene nærmest står maktesløse i møte med en helt ny form for forretningsvirksomhet. Det er her skattejobben må gjøres. De nye avsløringene om skatteparadiser og skatteunndragelser vil forhåpentligvis skape en ny vår for internasjonal skattejakt, også for de internasjonale formidlingsselskapene (les Thornes og Thuves oppsummering).

Dette har paralleller til yrker hvor grunnlønna er lav og usikkerheten høy.

2. «Amerikanisering» av arbeidslivet

Det andre er usikkerheten rundt hvordan dette vil utvikle seg. Jeg tror vi får flere og flere apper som gir kunder anledning til å dømme hver enkelt arbeidstaker utfra hvordan de likte personen, hvor god de mente personen var. Vi ser antydninger til dette allerede innenfor vaskehjelp. I USA er Handy (tidl. Handybook) blitt stor.

Kundene bestemmer langt på vei om arbeiderne får nye oppdrag ved å gi individuelle karakterer på utført arbeid.

Dette er og blir en «amerikanisering» av arbeidslivet, med paralleller til yrker hvor grunnlønna er lav og usikkerheten høy, fordi tipsen og kundenes velvilje utgjør en stor andel av inntektene.

Fast ansettelse gir deg stabil og forutsigbar inntekt, og det gir deg bedre mulighet for boliglån i banken.

3. Inntektsgrunnlag

Det tredje er om man legger til rette for mer løsarbeid og mindre stabile inntekter. Det er en utvikling jeg er mer enn bekymret for. Rengjørerne som Handy formidler, må bære selskapets uniform og følge selskapets regler, men får ikke betalt mellom oppdrag eller for overtid. Jeg ser for meg at om kort tid har vi bemanningsselskaper som kun består av en app, hvor tidligere arbeidsgivere har lagt inn poeng på den enkelte arbeidstaker utfra hvordan de likte personen, hvor god de mente personen var.

Dette må vi møte offensivt. Vi må legge til rette for at folk flest er fast ansatte. Norsk lov har i mange år slått fast at fast ansettelse skal være hovedregelen. Når Høyre nå endrer norsk lov, slik at det blir lov til å gi flere folk midlertidige ansettelser, er det feil vei å gå. Fast ansettelse gir deg stabil og forutsigbar inntekt, og det gir deg bedre mulighet for boliglån i banken. Derfor må fast jobb igjen bli hovedregelen i Norge.

Og det er fullt mulig å kombinere formidlingsøkonomien med anstendige vilkår. I Oslo jobber sjåførene i Uber Black som fast ansatte i et selskap, de jobber 8 timer (bedre vilkår enn mange drosjesjåfører), de betaler skatt, får pensjon og fast lønn. De har løyve fra Oslo kommune.

Den virkelige delingsøkonomien

Samtidig bør vi alle slå et slag for den virkelige delingsøkonomien: At flere bruker den samme tingen, framfor å eie en hver. «Ingenting er virkelig vårt før vi deler det med noen», sa forfatteren C.S. Lewis en gang. Deling vokser også fram, i skyggen av formidlingsøkonomien:

Flere steder er det opprettet smarte bilkollektiv: Man eier ikke egen bil, men har tilgang til en bil når man måtte trenge det, og betaler ut fra bruken.
På samme måte er det lurt om nabolaget går sammen om å spleise på en plenklipper, fremfor at det står én gressklipper i hver eneste garasje.

I Oslo har en jernvarehandel startet med å låne deg verktøy gratis – de tjener penger på å selge deg skruer, spiker og pussepapir.

Kan vi leve av delingsøkonomi? Tja. Å dele skaper ikke større verdier i nasjonalbudsjettet, og det skaper ikke større omsetning. Men deling er bra, fordi å dele noe betyr at man kjøper færre av en ting. Det betyr at vi blir bedre til å bruke det vi allerede har. Å kompiskjøre gjør vi fordi det er smart, og billigere enn om vi kjører hver for oss. Det er bra ressursforvaltning, og bra fordelingspolitikk. Det betyr lavere utgifter for den enkelte, og dermed mer igjen av lønna.

Om ikke vi kan leve av delingsøkonomien, så kan vi leve godt med den.