Skal vi ta en kaffe en dag? Jeg har stilt spørsmålet utallige ganger til venner og bekjente. Allikevel hadde jeg aldri drukket en kopp kaffe. Frem til 5. november 2016.

Kaffe smaker vondt. Selv om det for meg er opplagt at smaken ikke er god, vekker det alltid oppsikt når jeg forteller folk at jeg ikke drikker kaffe og at jeg aldri har gjort det. «Hvordan greier du å la være, du som er i politikken?». «Nei, du har vel ikke blitt voksen ennå…» «Det tar jo litt tid å vende seg til smaken.»

Det har gått 25 år, og jeg har fortsatt aldri greid å drikke en hel kopp. Frem til 5. november 2016. Det ble dagen.

Årsaken til at det ble dagen var kvelden før. Gjengen fra Klassekampen-akademiet pratet over noen øl. Det kom frem at jeg hele livet har unngått denne sorte drikken. Ei av deltakerne på Klassekampen-akademiet er barista. Wikipedia kan fortelle meg at «Barista kommer av det italienske ordet for bar, og betegner som regel en bartender som er spesialist på espressobasert kaffekoking.» For meg betyr det at du kan lage kaffe. Og denne baristaen greide å overtale meg til at vi neste dag skulle prøve kaffe. Ikke svart kontor-kaffe, men skikkelig kaffe. Ok, da.

«Kaffe latte med ekstra melk,» stotret jeg frem i skranken på Evita Espressobar på Grønland. Det var det jeg hadde fått beskjed om å bestille. Mannen bak kaffespakene steamet melk, knuste kaffebønner og tilberedte drikken jeg hadde bestilt. Den ble servert og så faktisk ganske delikat ut. Spent tok jeg den med bort til bordet og resten av gjengen.

Den perfekt tempererte koffeindrikken jeg hadde i hendene vekket nysgjerrigheten i meg. Hvordan vil kroppen min egentlig reagere på noe den aldri har vært utsatt for før? Vil jeg merke at jeg blir veldig våken eller opplagt? Ville jeg synes det smakte godt? Kommer jeg til å bli en kaffedrikker etter dette?

Det smakte fortsatt vondt. Fra toppen av koppen og helt ned i bunnen smakte det vondt. Ikke følte jeg meg særlig mye kvikkere eller våknere resten av dagen, heller en urolig følelse. Jeg prøvde. Jeg har drukket min aller første kopp kaffe. Det var kanskje også den siste.

Idet jeg skriver ferdig denne teksten tar jeg kveldens siste slurk med svart te og tenker det samme som den engelske forfatten Sydney Smith en gang sa: «I am glad I was not born before tea.»