Kjære fylkesordfører, fylkesvaraordfører, fylkestingsrepresentanter, vararepresentanter, fylkessekretærer, administrasjon og utvalgssekreteriat!

Et av de viktigste konfliktpunktene for SV i årets budsjettforhandlinger var at vi krevde takk for maten-talen, hvis ikke sa vi at det ville bli brudd. Så fikk vi gjennomslag, men dessverre ble det brudd allikevel. Heidi fikk ankelbrudd, så derfor står jeg her for å takke for maten. Ikke si at ikke SV får gjennombrudd, eh nei gjennomslag, i budsjettsamarbeidet!

Da Stavanger bystyre hadde julebord hadde ordføreren gitt det ærefulle takk for maten-taleoppdraget til Venstres Per A. Thorbjørnsen. De som kjenner Per vet at han fullt ut lever opp til enhver myte om bergensere. Den takk for maten-talen varte… i over en halvtime! Så jeg håper dere sitter godt og har fulle glass, for å si det sånn.

I grunnen syns jeg fylkesordfører Solveig Ege Tengesdal viste stort mot da hun i god tro ga meg dette ærefulle oppdraget. Det kan bare skyldes at hun ikke kjenner historien om hvordan SVere takker for maten. Vi har en helt egen måte å gjøre det på, opplært av Hallgeir Langeland. Historien er at ordfører Leif Måsvær ba ham takke for maten på Stavanger formannskaps julebord i 1994. Det er 23 år siden, og ryktene skal ha det til at promillen også lå rundt 2,3.

Hallgeir hadde absolutt ikke lyst og hadde en plan, en god plan mente han selv. Planen var at talen hans skulle være så frekk og utidig at han aldri mer skulle få spørsmål om å holde flere festtaler i Formannskapet.

Hallgeir fortalte til meg:

«Kvelden kom, og eg var jo nervøs. Det var ein hyggelig og overfladisk stemning som vanlig og så var det min tur:

Eg tog for meg adle dei 18 medlemmane utenom meg, person for person. Det var min oppfatning om koss arrogante og sjølopptadde mange av dei var, koss lite dei brydde seg om folk flest, om herseteknikkane ein del av mennene brukte, og mangelen på politisk gangsyn generelt sett. Eit forsøk på avkledning av heila elendigheten med dei, men meg sjølv unntatt sjølsagt.»

Talen var over, og festen var klar for kaffi og avec. Så kom Arne Rettedal bort til Hallgeir og sa med glimt i øyet: «Det var ein gode tale Langeland, men du får aldri holda den igjen!»

Og nå er det min tur… Tom Tvedt, hvor sitter du? Neida. Slapp av. Du har fått nok.

Vi legger ikke bare bak oss en hyggelig middag, men et år som har vært fylt med stadig nye nedturer. Til tross for at oljekrisa i vår del av landet er mindre enn den var, så er det fortsatt krise på Vestlandet. Og krisa handler nettopp om det: Vestlandet. For ikke nok med at Viking rykker ned og det har vært tøffe tider for fylket i noen år, nå skal vi jammen meg miste noe av det siste vi har igjen: vår Vestlandsidentitet!

Hvis hordalendingene og sogn og fjordingene gjennomfører dette Vestlandskuppet og Stortinget lar det passere, må vi ta skikkelige grep. Vi må la oss inspirere av andre som kjemper for sin identitet. Da bør vi se til britene og deres utmelding av EU. Hvis Rogaland ikke lenger skal være en del av Vestlandet, kan vi like godt forlate Norge. Da foreslår jeg Rexit.

Så tar vi med oss alle oljepengene, maten vi produserer, vi tar med oss Tore Renberg, Tønes, Erika Fatland, Hans Morten Hansen, Mia Gundersen, vi tar med oss Preikestolen og Tom Cruise, så kan de greie seg sjøl! Rett og slett litt rogalandsk separatisme! Er dere med?

I kveld har vi spist veldig godt, nesten som kongelige. Også vi republikanerne i rommet har hatt samme kongelige opplevelse. Så mot slutten av talen passer det godt å fortelle om min egen opplevelse som rojal.

Under en av ONS-åpningene for noen år siden arrangerte Sosialistisk Ungdom en demonstrasjon mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja og Jens Stoltenberg. Det pøsregnet og vi ble gjennomvåte. Jeg hadde også billett til åpningen og skulle inn. Etter å ha kranglet med vaktene, som trodde jeg skulle kaste «olje» på statsministeren eller kongen, fikk jeg overbevist dem om at jeg bare skulle inn som vanlig deltager. De trodde meg – heldigvis. Jeg gikk inn i Forum-bygget og kjøpte en flaske vann. Gjennomvåt og fortsatt dryppende gikk jeg mot inngangsdøra.

Det sto en hel del vakter og fotografer langs den røde løperen. Uten at jeg la merke til det kom jeg inn på den røde løperen rett foran Kong Harald. Jeg strente mot døra. Inne fra salen hører jeg fra høyttaleren: «All rise for His Majesty King Harald of Norway.» Alle reiser seg og kikker på meg. På storskjermene i Forum-salen ser jeg mitt eget dryppende våte hode med gapende munn. Plutselig stormer to sikkerhetsvakter mot meg og geleider meg hurtig vekk fra den røde løperen. Like bak kommer Kongen. Det er det nærmeste jeg har vært å være kongelig.

Kjære alle sammen, jeg vil bruke taletiden min her til å takke hver og én av dere som er tilstede her i kveld. For sammen tar vi ansvar for Rogaland. Vi er ikke alltid enige om løsningene og retningen, men jeg tviler ikke på at alle arbeider ut i fra de beste intensjoner for innbyggerne i fylket og landsdelen vi alle er så glad i.

Jeg vil ønske hver og én en god og fredfull juletid, sammen med de vi er glade i og som nok flere av oss ikke syns vi får nok tid til gjennom året ellers. Jeg ønsker det beste for neste år til oss alle, og at dere får ladet batteriene og senket skuldrene og er klare for nye sammenstøt i 2018.

Takk for et godt måltid, takk for en hyggelig kveld.

Kos dere videre!