Godtfolk! 

I uka som har gått har jeg vært med Stavanger kommune og en stor norsk delegasjon til OTC og Houston. Her er mine tanker etter en uke i Texas.

OTC

Offshore Technology Conference er inspirasjonen til hjemlige oljemessa ONS, som vi kjenner godt i Stavanger. I flere tiår har næringsliv og kommuner fra Stavanger-regionen og Norge reist til Houston for å delta på messa her. I år ledet Christine Sagen Helgø en norsk delegasjon på 221 personer, under prosjektorganisasjonen Norway2OTC gjennom Greater Stavanger.

Det er vanlig at kommunalrådene deltar på en tur gjennom perioden, og denne gang var en av Aps kommunalråder, Dag Mossige, og jeg med ordføreren hit. Som jeg sa da jeg presenterte meg på en middag her nede: «Jeg er den eneste sosialisten i Texas.» Det føltes hvertfall omtrent slik.

Det var uansett veldig fascinerende hvor mange bedrifter fra Stavanger-regionen jeg fikk møtt og snakket med gjennom dagene i Houston. Bedrifter jeg ikke har møtt hjemme, men som alle har tatt turen ned hit og som vi møtte i formelle og uformelle settinger, enten i møter eller over frokostbordet på hotellet. Det er jo én av de viktige rollene vi har som kommunalråder, nemlig å ha god kontakt med og fremme næringslivet og bedriftene i Stavanger-regionen.

Vi var også på besøk hos Statoils kontor i Houston, selskapet som snart heter Equinor. Der fikk vi høre om både glede og bekymring over Trumps politikk; glede over at han vil bygge ut infrastruktur og en del gassledninger, og bekymring over handelspolitikken og samhandlingen med andre land.

Der norske oljeselskaper har begynt å snakke om klimaendringer og utslipp som følger av oljeindustrien, er jo dette veldig fraværende blant amerikanske oljefolk. Dette er ikke først og fremst et skuldeklapp til norske oljeselskaper, men en bekymringsmelding for hvor langt bak USA ligger på dette området.

Den største utfordringen og forskjellen på amerikanske og norske oljeselskaper er at mens norske selskaper i stadig større grad implementerer fornybar energi i sin portefølje, så ser amerikanske selskaper alternative energiformer som en direkte konkurrent. Det er derfor forståelig at de ikke vil investere eller støtte fornybar-selskaper, og egentlig bruker ressurser og lobbyisme til å undergrave vind-, vann-, solenergi og andre fornybare energiformer.

På selve OTC-messeområdet fikk vi møte en god del norske selskaper, også en god del fra Stavanger-regionen og Rogaland. Selskaper som har utviklet produkter som øker sikkerheten og reduserer faren for ulykker og utslipp.

Vi fikk også besøkt gründerhuset Station Houston. De har over 150 start ups som medlemmer, og bidrar med mentorer, finansierings- og oppstartshjelp. Det er delvis medlemsfinansiert og gjennom bedriftssamarbeid.

Houston

Houston er den femte største byregionen i USA, med en av de ti største økonomiene i landet.

I Greater Houston-området er arbeidsløsheten på 4,7 %, mot 5,9 % samme tid i fjor. Bemanningsbransjen er den sektoren som øker mest i sysselsetting her lokalt, som jo er et utviklingstrekk jeg ikke synes noe om. De nye jobbene har også lavere lønninger, som igjen påvirker detaljhandelen. Internetthandel kan delvis forklare dette, men dette er jo også noe av det som var mitt poeng i kronikken fra forrige uke, hvor jeg skrev:

Henry Ford gjorde jo det de ikke gjør i dag, nemlig å lønne de ansatte slik at de faktisk hadde råd til å kjøpe produktene. Fordi det er på lønnssida at næringslivet kan bidra mest. Lønna i handel og servering er jo i enkelte tilfeller under fattigdomsgrensen.

Boligutviklingen er at det selges flere boliger, men at det forsatt er vanskelig og tar lang tid. Prisnivået er noe dempet, og for meg er det tydelig at det er mange likhetstrekk mellom Stavanger og Houston.

Når dollaren er sterk, svekkes eksporten fra Houston-området. Nye lavetlønte jobber erstatter høyere lønnede jobben i energibransjen. Det er mye usikkerhet i regionen om handelsavtalen NAFTA, samarbeid mellom USA, Canada og Mexico, som Trump vurderer at skal reforhandles hvert femte år. Næringslivet ønsker jo lengre horisonter, slik at de har forutsigbarhet.

Vi fikk også høre om orkanen Harvey, som rammet Houston kraftig i 2017. Mens de en vanlig dag får 2500 telefoner til 911, bikket de 8500 innringere daglig underveis. Det regnet i fire dager i strekk, og dette ga flom og store utfordringer. Over 10 000 mennesker ble innlosjert i midlertidig boplasser. 311 859 hjem ble ødelagt eller skadet. 131 cm nedbør gjennomsnittlig gjennom perioden. At det var krevende å håndtere er veldig forståelig.

Det er allikevel interessant at de ikke linket det til klimaendringer på noe tidspunkt i presentasjonen. Orkaner har man hatt til alle tider, men de burde jo spørre seg om det er helt tilfeldig at intensiteten og styrken øker så kraftig.

Everything first. Her borte liker de virkelig å sette ting først. På reisen har jeg hørst America first, Safety first, Community first, Houston first.

USA

Dette var også min første reise inn i Amerika, og det var omtrent slik jeg hadde forutsett – bare enormt mye større. Og omtrent fra første stund fikk jeg høre om noen av samfunnets svakheter.

Vi ble plukket opp av en hyggelig drosjesjåfør på flyplassen. Vi snakket om Houston og Texas, og lurte på hvordan han likte seg her. Han var opprinnelig fra Somalia og Sør-Afrika. Jo, han syns det var sånn passe å bo her. Det var nemlig ikke mer enn et år siden han ble skutt, under et væpnet ran i sitt eget hjem. Jeg satt måpende mens han fortalte om hendelsen og oppholdet sitt på sykehus måneden etter. Han fortalte oss at man får dekket helseutgifter dersom man er offer for kriminalitet, som jo egentlig er sprøtt. At helsehjelp trenger forsikringsordninger og at man har penger er jo mildt sagt veldig fremmed for nordmenn og europeere.

På vei hjem stoppet jeg innom New York, fra torsdag til lørdag. Det er en fantastisk by, gedigen og variert. Mat fra alle verdens hjørner, og folk det samme. Herlige og vennlige mennesker. Men også dyp fattigdom og fortvilelse.

Jeg besøkte bydelen hvor min morfar Harald Faret ble født, i 1928, i Brooklyn. Hans foreldre Laurits og Sofie Hansen Faret flyttet hit i 1920-årene, på søken etter lykke og den amerikanske drømmen. De kom dit som norske immigranter, for å skape et bedre liv for seg og sine barn. I 1932 flyttet de tilbake til Norge etter børskrakket i USA, og det er jeg umåtelig glad for. Ikke bare fordi Norge er et trygt og godt land, men fordi den amerikanske drømmen lever best i Norge. Og den er død i USA. Vi har ennå sosial mobilitet. For selv om forskjellene i Norge øker, så er vi ikke i nærheten av den eksplosive forskjellsøkningen som finnes her. Og det finnes helsekøer i Norge, men der får vi alle stå i kø for å få helsehjelp. Og det finnes fattige i Norge, men de settes ikke på gata uten noen form for hjelp.

Vi er mange som har en link til USA, som har familie og venner herfra. Og hadde mine oldeforeldre og bestefar aldri flyttet herfra ville jeg mest sannsynligvis aldri vært født. Men slik ble det heldigvis, og jeg er så glad for å bo i et land hvor vi ønsker en sterk velferdsstat og der de fleste av oss med glede er med å betale for det. Så kan vi velge da, om vi skal gå i samme retning som USA; å gi skattekutt til de rikeste, skjære ned på offentlige velferdstilbud og si «at hver og en får være sin egen lykkes smed». Nei takk. Det er ikke noe for meg. FrP er kanskje forsvarere av velferdsstaten på papiret. Men de er det ikke i hjertet. Der er de nok markedsliberalister av den amerikanske sorten. Og det trenger ikke verden mer av!

Det er godt å være hjemme i Norge igjen. I morgen skal jeg inn som stortingsrepresentant, og gleder meg til det!

Ha en fin uke og følg meg gjerne på Facebook, Twitter eller Instagram!

Sakki