Det er påfallende når Høyre-politikere underslår at ideelle aktører i velferden er drevet av private. Å forbeholde begrepet «privat» for kommersielle aktører som driver for profitt er en form for retorisk tull. Det er også tull, det Sveinung Stensland skriver i Aftenbladet 21. juni, at offentlig eller ideell velferd ikke møter konsekvenser når kvaliteten svikter. Som politikere er nok både Stensland og jeg egentlig kjent med at offentlige tjenester som ikke leverer, hele tiden blir vurdert for omorganisering og effektivisering. Som politikere er vi opptatte av at vi skal klare å skape mest mulig velferd for de pengene folk betaler i skatt. Her i Stavanger gikk jo også Høyre inn for å la kommunen ta over driften av det private, ideelle sykehjemmet Blidensol, da eieren kom til kort.

Stensland behandler alle samfunnsoppgaver likt i sitt innlegg, men det han ikke sier noe om er at kostnadene ved velferdstilbud i all hovedsak knytter seg til arbeidskraft. For tilbud som barnehager og sykehjem utgjør lønn og pensjon gjerne 80 til 90 % av driftskostnadene. Bruk av nyskapende teknologi kan revolusjonere en bransje og slå beina under grunnlaget for et offentlig telemonopol. Snømåking på anbud kan sørge for at vi får utnyttet kapitalen som er investert i landets traktorer mens åkrene ligger under snø. Men er det egentlig noen som har funnet ut hvordan man bruker mindre arbeidskraft på å se hvert enkelt barn i barnehagen eller trøste eldre som ligger på dødsleiet?

Realiteten i kommersiell velferd er nettopp denne: Det er på arbeidskraft de kommersielle kan spare penger og skape profitt. Dette er ikke mistenkeliggjøring, det er elementær bedriftsøkonomi. Derfor ønsker vi i SV at velferden skal drives i offentlig og privat, ideell regi, slik at skattepengene våre blir brukt til å møte mennesker, ikke milliardformuer.