Mer makt i denne sal

Stortingsregjereri har støtte i Grunnloven og sedvane. Det er regjeringen som skal ha Stortingets tillit, ikke omvendt.

Det har skapt reaksjoner at Stortinget i økende grad overstyrer og detaljstyrer regjeringen. «Stortinget har […] aldri vært mer aktivistisk enn det er nå», sa Kristin Clemet i mai i år. «Det er grunn til bekymring når saker der Stortinget instruerer regjeringen øker kraftig» mente Agendas Kaia Storvik i juni.

Det kalles stortingsregjereri når Stortingsflertallet bestemmer noe materielt annet enn det regjeringen ønsker. Bakgrunnen for at debatten kommer nå er at en borgerlig mindretallsregjering flere ganger har opplevd at sentrum har brukt sin vippeposisjon til å skape flertall med rødgrønn side, mot regjeringen. Den moralske rettesnoren fra kritikerne ser ut til å være tydelig: Stortinget bør la regjeringen få regjere framfor å bestemme hva den skal gjøre.

Det kunne være fristende å minne om at i perioder med flertallsregjeringer (regjering med et avklart flertall bak seg i Stortinget) så var kritikken den stikk motsatte: Da het det at Stortinget var satt ut av spill, fordi regjeringen hadde flertall uansett. Den samme Kristin Clemet skrev for eksempel i 2010, under den rødgrønne flertallsregjeringen, at hun var «forbauset over hvor lite Regjeringen har lyttet til opposisjonen eller andre, som mener de har konstruktive forslag til forbedringer av Regjeringens politikk» (2010). Det må jo sies å være en artig observasjon at tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet etterlyser mer stortingsregjerereri i periodene hvor Høyre er i opposisjon. Særlig prinsippielt er det i alle fall ikke.

Uavhengig av Clemet finnes det både formelle, demokratiske og praktiske årsaker til at Stortinget bør få regjere mer, ikke mindre:

De formelle årsakene er Grunnloven og sedvanerett.

I utgangspunktet er den utøvende makten hos regjeringen (Grunnloven §3), og det er kun Stortingets ansvar å «gi og oppheve lover; å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder…» (§75). Med andre ord: Stortinget kan få vedta lover og budsjetter; verken mer eller mindre.

Det står for eksempel ingenting i Grunnloven som åpner for at stortingsflertallet kan vedta nye regler for innleide ansatte, en revisjon av au-pair-ordningen eller innføre gjennomsnittsmålinger av fart. Dette er ferske eksempler på saker hvor regjeringen har blitt overkjørt av Stortinget de siste årene, som ikke hører til kategorien «…å gi og oppheve lover; å pålegge skatter…».

Det finnes imidlertid en motsatt måte å lese Grunnloven på. Det er at Grunnloven kun understreker Stortingets hovedanliggende i §75, og at den på de områder hvor Stortinget faktisk ikke skal bry seg er klinkende eksplisitt. Grunnloven sier nemlig dette; den er tydelig og uttalt på hvilke områder regjeringen er enerådende på. De områdene er skriftliggjort og eksplisitt nedtegnet og kalles «de kongelige prerogativer». Et kongelig prerogativ er i praksis regjeringens særrett til å styre eller fatte beslutning.

De mest relevante prerogativene i Grunnloven er regjeringens enerett til å oppnevne statsråder og opprettelse og nedleggelse av departementer (§12), utnevning av embetsmenn (§21) og beordringsretten til forsvaret (§25).

Dette følger Stortinget lojalt opp (Frp har foreslått å fjerne prerogativene, SV har foreslått å endre §25 slik at den ikke gjelder norsk deltakelse i NATO-krigene). Det eneste eksemplet hvor man kunne argumentere for at Stortinget strakk seg ut over disse prerogativene var i vinter, i striden rundt Sylvi Listhaug. Da ville stortingsflertallet kaste henne som justisminister, men kommuniserte samtidig at hun skulle få gå fri om hun byttet til en annen statsrådspost. Stortinget krevde altså i praksis å sette inn Listhaug i et annet departement i bytte mot å frafalle mistillit. Hadde dette skjedd ville det vært et grunnlovsmessig meget interessant grensetilfelle. Som kjent fikk saken et annet utfall, ved at Listhaug gikk av.

Selv om prerogativene gir Stortinget stor frihet, kan Stortinget også sies å ha en sedvanefestet instruksjonsrett over regjeringen. Den har Stortinget selv slått fast. Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité skriver i Innst. S. nr. 277 (1976–1977) om Stortingets instruksjonsrett:

«Etter at det parlamentariske system har trengt igjennom i norsk statsliv og blitt en del av vår konstitusjonelle virkelighet, har Stortinget i vid utstrekning ansett seg berettiget til å gripe inn på forvaltningens område med lover og plenumsvedtak uten hinder av Grunnlovens § 3. Utviklingen må sies å ha stadfestet at Regjeringen er rettslig forpliktet til å følge de bestemmelser Stortinget fatter.»

Dette bringer oss over i den demokratiske årsaken til at stortingsregjereri er akseptabelt og ønsket; det er regjeringen som skal ha Stortingets tillit, ikke omvendt. Stortinget går ut av folket, mens regjeringen er gått ut av Stortinget. Man kunne nesten tro fra Storvik og Clemets påstander at det er en mindretallsregjering som skal bestemme hva Stortinget skal mene. Det er en fullmakt regjeringen aldri har fått. Dagens regjeringserklæring er ikke framforhandlet av regjeringen, men av partilederne for tre stortingspartier som deretter bestemte seg for å gå i regjering. Selv under flertallsregjeringer er ikke regjeringen fri til å bestemme.  Under de rødgrønne i 2005-2013 var det hyppige konsultasjoner mellom statsråder og stortingsgruppene, for å sikre seg tilstrekkelig forankring i Stortinget for det som kom fra regjeringen.

Den tredje og praktiske årsaken er at en regjering må hele tiden lytte og forstå hva Stortinget vil. Når det folkevalgte Stortinget overkjører den stortingsvalgte regjeringen er det i praksis et tegn på at demokratiet virker. En regjering som ikke liker den politikken som stortingsflertallet ønsker, er tonedøvt.

Det finnes også gode argumenter mot stortingsregjereri. Det beste motargumentet er at statsråder har lite interesse og engasjement for å følge opp det de har blitt pålagt, målt opp mot det de selv ønsker å få gjennomført. Det kan nesten sammenliknes med når man ber barna om å rydde etter seg på kjøkkenet: Det følges opp halvslapt, sendrektig, eller på en annen måte enn det som var intensjonen.

Men også her vil Stortingsflertallet bestemme. Erfaringen er at et stortingsflertall som ikke ser at sin sak følges opp raskt blir utålmodig.

I slike tilfeller finnes det i praksis to valg: Enten kan regjeringen gå av. Eller så må regjeringen utføre det som Stortinget pålegger dem. De to andre alternativene – at Stortinget bøyer av, eller at regjeringen nekter å følge ordre – er i praksis ikke-alternativer.

At Stortinget overkjører regjeringen er et tegn på at demokratiet virker.

Eirik Faret Sakariassen
Sentralstyremedlem i SV

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s