Preken – Skeiv i sjelå

Kjære alle sammen!

Det står skrevet i Josva kapittel 1, vers 9: «Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.»

Tidligere har jeg både tenkt og sagt at det eneste som er vakrere enn Stavanger i regn, det er Stavanger i sol. Men denne uken tenkte jeg meg litt om. For når regnet skyller ned samtidig som solen skinner, så får vi et ennå vakrere værfenomen: nemlig regnbuen.

Så i dag – og etter årets Stavanger på skeivå, tenker jeg at byen vår er på sitt vakreste når regnbuen og regnbuens farger preger himmelen. Når regnbueflagg på flaggstengene på Domkirkeplassen leker i vindene. Når alle slags siddiser går sammen i vår andre pride-parade her i byen. Da er Stavanger slik jeg vil ha det. Da viser vi at vi vil ha et Stavanger for alle.

Om regnbuen står det i første Mosebok at «Jeg setter buen min i skyene, den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden.» 

I de årene jeg har drevet politisk arbeid og vært både innmeldt, utmeldt og innmeldt i kirka, har mye gått rett vei. Det er gjort viktige fremskritt, og i dag kan to som elsker hverandre stå her fremme og love hverandre evig troskap – uansett om de er av samme kjønn eller ei.

Men det er et paradoks at skeive kan gifte seg i kirka, men at det er mulig å nekte skeive jobb i Guds hus og menigheter rundt om i landet. Jeg har alltid ment man skal utfordre konservatisme i alle religioner, også min egen. Det er uakseptabelt å nekte noen arbeid på bakgrunn av hvem du er og hvem du forelsker deg i.

Tro og religion har skapt mye lidelse og fortvilelse. Men når budskapet om kjærlighet og rettferdighet er det som skinner sterkest, kan tro og håp være en positiv kraft i menneskers liv. Det krever at vi alle tar kampen for det rause budskapet Jesus hadde til oss mennesker. Han er en som samlet arbeidsfolk, som fiskere, håndverkere og tjenere rundt seg, som utfordret de kongeliges makt og kontroll over folket. Jesus vil frigjøre mennesker fra fattigdom og undertrykkelse. Han kan umulig være på lag med dem som bruker kristendommen til å undertrykke andre.

Den avdøde teologen og politikeren Berge Furre sa i en preken han holdt i Ishavskatedralen i Tromsø at:

«Religion – tru – er farlege greier. I fundamentalismens bunad kan tru drivast til katastrofar. Men å ha tru er betre enn å vera trulaus – trur eg. Tru er særleg farleg for dei mektige – for dei som undertrykker, skremmer oss til lydnad. For tru driv bort frykt – og set mot istaden – til å leva, til å kjempa, til å forandra. Tru løfter meg til å sjå ut over mitt liv, dette liv – tru er felles visjon ut over dette liv – visjon av ei anna verd. Og difor er herrane i denne verda så redde for tru. Det gjeld å temja henne, binda henne fast til makta – gjera ho til tenar for dei mektige.»

Det munnen sier gjenspeiler ganske ofte hva hodet tenker. Og det vi gjør har ofte sitt opphav i tankene vi har og det vi sier. Når skeive hetses eller utsettes for hatkriminalitet, så skjønner nesten alle at det er galt. Men også de som bruker sin teologiske makt til å fortelle homofile at de er annenrangs borgere har sitt ansvar. Det vi sier betyr noe. Det påvirker andre mennesker. Det kan få dem til å begå ugjerninger – eller ta sitt eget liv.

Jeg tror alle her husker Benjamin og Christoffer som ble slått ned på gata i Stavanger, mens de holdt hender. «De angrep oss på grunn av legningen vår,» uttalte Benjamin. Men slagene og sparkene kommer ikke av seg sjøl. Ingen unger er født til å hate. Det er noe de har lært. Kanskje av en far som har sagt at homofile er ekle? Kanskje en venninne som syns det er unaturlig at to damer er kjærester? Kanskje en prest som sier at det er syndig at to av samme kjønn lever sammen i ekteskap?

Det er ofte den nære påvirkningen som er viktigst. Unger som vokser opp med hat og frykt for de som ikke er helt like seg sjøl, blir fylt av fremmedfrykt. De som lærer at alle mennesker har like høy verdi, vil sannsynligvis respektere at andre er ulike og unike. For, som det står skrevet i Johannes åpenbaring: «For dette er det budskap dere hørte fra begynnelsen av: Vi skal elske hverandre.»

Her om dagen overhørte jeg en samtale mellom noen fremmede som satt på et bord ved siden av meg. Ei fortalte til de andre om ei venninne som skulle si til foreldrene sine at hun er lesbisk. Dette hadde hun grudd seg til og var veldig nervøs. Så kom stunden. Hun tok sats og sa: «Jeg liker jenter.» Da svarte faren: «Det gjør jeg óg.» Så var det sagt. Og det var helt greit.

Sånn er det ikke for alle. Det finnes nok av dem som har mistet kontakt med familie og venner fordi de man er mest glad i ikke godtar hvem du blir forelsket i. Og det er jo noe av det mest grunnleggende vi ønsker som mennesker: å bli akseptert for å være den man er. Det skulle egentlig bare mangle!

Etter disse dagene med Stavanger på skeivå kan jeg ikke være annet enn glad og optimistisk. Paraden viste oss at stadig flere finner sin plass der: Kirken gikk, i år som i fjor. Politiet og Brannvesenet var med. Speiderne, Idrettsforbundet, mange studentorganisasjoner og Stavanger kommune var med. Det har blitt en en selvfølge å delta. Det er en folkefest. Det skulle egentlig bare mangle!

Regnbuen har sin plass på himmelen. Og den har sin plass på jorden. Enten som et fysisk flagg eller som et uttrykk for at alle kan være som man er, at vi vil ha et Stavanger for alle.

For mitt hjerte og for mitt hus:

Guds velsignelse.

Når jeg kommer og når jeg går:

Guds fred.

I mitt liv og i min lengsel:

Guds kjærlighet.

I min siste time

og den nye begynnelsen:

Guds armer som tar imot meg

og bringer meg hjem.

Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s