Gode landsmøte, godtfolk!

Sjokkfølelsen de fleste av oss våknet til morgenen 24. februar i fjor har jeg tenkt på mange ganger siden. Redselen for hva krigen vil føre til. Hvor mange ukrainere vil dø og lide? Vil krigen komme hit? Vil Russland vinne? Vil de invadere andre europeiske land?

Krigen herjer med all sin gru og brutalitet. Mens menn dør på slagmarkene, flykter eldre, kvinner og barn og utsettes for grufulle overgrep. Det er kommet titusenvis av flyktninger til Norge, og hundrevis til Stavanger.

Jeg har vært blant dem som har levd godt med SVs standpunkt om nordisk forsvarsallianse, og tenkt at det er en løsning som vil være god for Norge. Men så kom Russlands invasjon av Ukraina, som startet Sverige og Finlands prosess for å søke NATO-medlemskap. Det har, som alle vet, utelukket en nordisk forsvarsallianse for lang, lang tid.

Det gir oss samtidig noen nye muligheter. Vi kan styrke det nordiske forsvarssamarbeidet innenfor rammen av NATO-medlemsskapet. Derfor støtter jeg flertallsforslaget fra landsstyret.

Noen få måneder etter krigen brøt ut, ble min samboer og jeg foreldre til vårt første barn. Å få en datter, samtidig som krigen herjer i Europa og flyktningene strømmer hit i tusentalls, har vært kontrastfylt. Gleden over nytt liv blandet med frykten for krig og konflikt. Sikkerhet har blitt ennå viktigere for meg enn det var før.

SVs kritikk av NATO er fortsatt nødvendig, og den skal vi løfte. Vi skal være tydelige på vektleggingen av forsvar i alliansen, og si nei til deltakelse i krig utenfor NATOs territorium og utfordre atomvåpenstrategien. Men vi skal ta folks behov for trygghet og sikkerhet på alvor.

Når folk spiser middag med familien sin, når de henter ungene sine i barnehagen, når mennesker er på jobb med kollegene sine – når folk lever livene sine – da vil de vite at de er trygge. At vi vil bli forsvart hvis Norge igjen vil bli invadert. Folk har et behov for trygghet. Det må SV ta på alvor!