I dag var den store dagen for å markere sitt syn rundt homofilt ekteskap. Skoler som Tryggheim hadde busset ut elever, for å delta på demonstrasjonen MOT den kjønnsnøytrale loven. Det var satt opp gratis buss fra Jæren, slik at de bibelbelte-kristne kunne komme seg på demonstrasjonen. De som var mot var på Torget, mens de som var for samlet seg på Arneageren.

Jeg presterte å stikke nedenom på Torget, som resulterte i at jeg ble kvalm og sint. Da jeg så alle menneskene kjente jeg et enormt sinne. Jeg forsvarer absolutt deres rett til å ytre seg akkurat som de vil, men da tar jeg meg retten å være rasende uenig. Så uenig at jeg faktisk kjenner en fysisk vemmelse og et boblende raseri over alle disse menneskene. For i bunn og grunn er de ikke så forferdelig mange. Det er som regel de mest kristenkonservative innerst i Utsira. Men når de først kommer, så drar de med seg alt og alle fra hele bygda!

På en eller annen måte endte jeg opp med å snakke med elevene fra Tryggheim. Jeg burde jo kjenne meg selv godt nok til å skjønne at jeg bare lar meg provosere. Men det var en ting som var flott med å stå der. Jeg kunne benytte meg av en politisk arroganse jeg så sjelden som mulig bruker, fordi jeg synes det er slemt. Men jeg sa at «uansett hva dere gjør, så kommer denne loven igjennom. Og KrF kommer aldri til å få flertall for et slikt forslag». Det føltes godt!

Dette har vært en bra dag og saken har blitt flott markert – i det minste fra en av sidene. Mor-Far-Barn-nettverket kan jo stå på alt de bare vil, men så lenge det norske folk fortsatt er tolerante så vil slike menneskesyn aldri bli godtatt og akseptert som sannheter. Det «de kristne» må innse er at de leder en tapt sak.

Grunnen til at jeg sier «de kristne» er fordi jeg slettes ikke tror at de menneskene som sto på Torget representerer et flertall blant kristne. Mange kristne er tolerante og praktiserer ekte nestekjærlighet. Men det gjør hverken disse menneskene eller KrF og FrP.

Like etter de som var mot hadde avsluttet sin demonstrasjon møtte jeg Gretelill Tangen, skuespiller på Rogaland teater. Hun visste ikke helt hva som hadde foregått. Jeg spurte henne om hun støttet «de som står der nede» (MOT) hvorpå hun svarte: «Nei, e du galen?!» på den måten bare Gretelill Tangen kan si det.

Jeg gleder meg til 11. juni. Da skal jeg nok feire bittelitt. Det er en stor seier for den rød-grønne regjering, for det norske samfunn og for norske homofile. Da står vi overfor en virkelighet som i langt større grad inkluderer alle.

Og nei, far blir ikke overflødig. Ta det med ro!