Eirik Faret Sakariassen, SVs ungdomskandidat til Bystyret

Noen av de viktigste jobbene i samfunnet er usynlige. Vi savner dem
ikke før de mangler!

Dette kan jo høres merkelig ut, men allikevel er det tilfellet. Med
usynlige jobber tenker jeg på jobber som rengjøringspersonell,
søppeltømmere og den flittige Invivo-gjengen som renholder sentrum.
Jobbene i seg selv er ikke usynlige, men arbeidet de gjør ser vi ikke –
nettopp fordi de gjør jobben godt.

Historisk er det kvinner som har, lønnet eller ulønnet, gjort mye
usynlig arbeid i de fleste samfunn. Fellesnevneren for denne typen
yrker er at de har lav status og vi kan kalle det samfunnets
husmorarbeid. Den jobben de gjør betyr mye for oss, men den er
vanskelig å telle og måle.

Det er merkelige mekanismer som trår inn når samfunnet deler ut høy
og lav status. Mens noen yrker automatisk får høy status, er det andre
som ikke gjør det. Status og lønn henger sammen. Det paradoksale er at
innsats og lønn ikke gjør det. Mens noen sitter på kontor og i og for
seg gjør en hederlig innsats, er det andre som bøyer og tøyer, vasker
og skrubber. Knærne og ryggen er sår og vond. Forskjellen ligger på
rundt 200 000 kroner.

Å ha en jobb som ikke kan måles i kroner og øre kan være farlig. Det
er farlig fordi det finnes noen der ute som vil måle den innsatsen du
gjør. Fordi de vil finne ut om den kan gjøres mer effektivt og av færre
folk. Da jeg gikk på barneskolen, som faktisk ikke er mer enn litt over
ti år siden, hadde skolen fast ansatt vaktmester og rengjøringsdamer.
Det er ikke vanlig lenger.

Stavanger SV ønsker å gjeninnføre vaktmestertjenesten i skolen
igjen. Vi ønsker også mindre bruk av vikarbyråer, og flere faste
ansettelser. Vi er glade for at Invivo får bestå og at vi også i årene
som kommer kan finne midler til å sørge for at de får fortsette med den
gode jobben de gjør.

Min farmor var vaskedame. Når jeg som liten gutt skulle si hvor hun
jobbet, sa jeg at hun jobbet på politikammeret i Steinkjer. Det var
nemlig der hun vasket. Men ettersom jeg har blitt eldre har jeg innsett
at det var feigt av meg, av to grunner: 
1. Hun gjorde en viktig jobb.
2. Jeg er sikker på at hun hadde mye yrkesstolthet.

Det er viktig for meg at vi må verdsette den jobben folk gjør, enten
de er lærere, bussjåfører, bedriftsledere, rengjøringspersonell,
hjelpepleiere eller bønder. Hver og en av disse jobbene er avgjørende for
at samfunnet fungerer. Kan du tenke deg hvordan verden ville sett ut
uten rengjøringspersonell, søppeltømmere og Invivo? 

Det er vel kanskje det man kan kalle skitne tanker?