Lenge leve universitetsdemokratiet!

Er det ikke et godt prinsipp at universitetene ledes av en demokratisk valgt rektor?

Styremedlem ved UiB og leder for Høyres studenter, Heidi Fuglesang, tok i Aftenposten 1. juni til orde for å avskaffe det hun kaller «rektors maktmonopol». Som universitetsstyremedlem kjenner jeg meg ikke igjen i analysen Fuglesang gjør. Hun påstår at en valgt rektor kan presse gjennom saker i styret, at makten er for konsentrert og at styret ikke våger å gå i mot rektors mening i saker, fordi det kan oppfattes som mistillig. Om det er slik noe sted har man i mine øyne store utfordringer. Men slik er det ikke på UiS. Der kan det enkelte styremedlem uten problemer være uenig med både rektor/styreleder eller andre medlemmer i styret.

Lederen i Høyres Studenter skjuler i det minste ikke målet, nemlig mindre universitetsdemokrati. «Uten en ledelsesmodell som legger til rette for styringsdyktighet fremfor demokrati, kan dette bli vanskelig.» Det bakenforliggende er en tanke om at universiteter bør styres mer likt bedrifter i det private næringsliv. Det viktigste spørsmålet er hvilke verdier man setter høyest og hvilke stikkord som bør være ledende for universitetets øverste faglige leder. De som ønsker en ansatt rektor verdsetter høyest handlekraft, effektivitet og konkrete resultater. Det er ingenting galt i dette. Men vi som ønsker valgt rektor mener verdier som deltakelse, demokrati og legitimitet bør veies tyngre.

Dette er til syvende og sist nok et eksempel på en tendens vi lenge har sett ri offentlig forvaltning, nemlig at det offentlige skal drives mer som det private, også kalt New Public Management. Det er en grunnleggende stor forskjell på forretningsledelse og forvaltningsledelse. Driver man en privat bedrift er profitt det øverste og altoverskyggende målet. Driver man et universitet er prioriteringene annerledes. Universitetenes øverste mål er å levere kunnskapsrike og kompetente kandidater til arbeidslivet, og forskning til nytte for samfunnet. På vegne av fellesskapet forvalter universitetene mange milliarder kroner som skal gå til nettopp dette. Er det ikke da naturlig at den personen som skal være øverste faglige leder for dette er valgt av de som skal realisere målet?

Det Fuglesang ser ut til å glemme er at dersom rektor er ansatt er det rektor som legger frem saker for styret, men har da ikke stemmerett. Vil det ikke da også bli press på styret til å følge rektor, hvis vi skal følge Fuglesangs logikk?

Det demokratiske innhold i institusjonene er et produkt av den akademiske frihet og selvstendighet, og er en forutsetning for kreativitet og innovasjon.

Eirik Faret Sakariassen,

styremedlem Universitetet i Stavanger

bystyrerepresentant (SV)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s