Eirik Faret Sakariassen, kommunalråd og bystyremedlem for SV i Stavanger  

Thor Egil Braadland, samfunnsgeograf og SV-medlem, Oslo 

«Demokrati gjennom folkelig deltakelse og engasjement».

Denne setningen er det nærmeste man kommer en gyllen regel i politikken. Demokratiet er det vi ofte holder fram som det som skiller oss i vesten fra de religiøst styrte statene i Midt-Østen, ettpartistaten Kina og fra tyrannene i Afrika.

Demokratiet er likevel veldig fjernt for svært mange i Norge: Folk rømmer fra partiene. Andelen som stemmer i kommunevalg har vippet under 60 prosent for godt. I stortingsvalg velger én av fire å ikke bruke stemmeretten.

I USA er primærvalgkampen i gang. Nasjonale kandidater reiser rundt for å vinne nominasjonene i sine respektive partier. Det er TV-sendte direktedebatter, folkemengder, radiodebatter og engasjement. Alle har en mening om Donald Trump, Hillary Clinton, Bernie Sanders, Ted Cruz.

Det har de selvsagt først og fremst fordi valget står om verdens mest mektige embete.

Men engasjementet kommer også fordi det er en helt annen åpenhet rundt nominasjonen enn det for eksempel er i den grå, lukkede og ganske oligarkiske norske varianten.

• I USA kan alle som er registrert på et parti avgi stemme i nominasjonen.
• I Norge er det kun promiller av befolkningen som, på partienes lukkede nominasjonsmøter, bestemmer personrekkefølgen til partilistene. Egentlig er det enda færre. Et eksklusivt utvalg partimedlemmer i nominasjonskomiteen legger fram et forslag til personrekkefølgen, som blir vedtatt med få og ingen endringer.

Å fjerne nominasjonskomiteen og muligheten for kryssing, samtidig som man gir alle partimedlemmer i et fylke stemmerett på listerekkefølgen til partiet, vil være en fornyelse av i det norske partidemokratiet. 

Det ville gjort det mer betydningsfullt å være med i et parti. Det ville større grunn til deltakelse, det ville gitt friskere debatter, det ville gitt medlemmene mer eierskap til de folkevalgte, og gitt dem større interesse i å følge «sin» kandidat inn i folkevalgte organer. Det ville gitt alle medlemmene mer innflytelse, på bekostning av partisliterne, partiledelsen og deres fortrolige.

Hadde dette grepet greid å doble antall partimedlemmer, ville det flyttet nominasjonsmakten fra en håndfull partikadere i nominasjonskomiteen, til over 200 000 partimedlemmer.

En slik endring er ikke uten ulemper. Valgdeltakelsen i USA er ikke skyhøy; en slik omlegging øker engasjementet, men løser ikke alt. Det er også fare for at en slik nyvinning betyr at den populistiske gærningen noen ganger vinner fram på bekostning av partiledelsens trygge og kompetente kandidat.

Det må i så fall leses som i sum en berikelse av et i dag ganske traust representantlandskap.

Norge er overmoden for en slik endring.