Det beste med 2016 er at vi aldri skal oppleve det igjen. Mitt håp for 2017 er at de fæle trendene snur.

Snart venter 2017. Og jeg skulle ønske det så lysere ut enn det gjør. Det kan bli mer av det samme: Trump blir president, Marine Le Pen kan vinne presidentvalget i Frankrike og de borgerlige seire på ny i Norge. Eller så kan det snu. 2017 er sånn sett mulighetenes år.

Vi har mistet mange kjente og kjære personer i året vi snart legger bak oss. David Bowie, Berge Furre, Alan Rickman, Umberto Eco, Prince, Muhammad Ali, Georg Apenes, Sverre Andersen, Leonard Cohen. Ellers var det mye annet man kan bli nedslått av i 2016. Denne kronikken skal være en oppsummering av noe av det som gikk galt i 2016. Men også det som kan bli bra i 2017!

I 2016 så vi terroren kommer nærmere Norge. Det har vært store og skremmende angrep i Brüssel, Nice, München og nå nylig Berlin. De siste tallene jeg har sett er at det har vært 1733 angrep, og 15 629 drepte. Men de aller fleste av disse skjer langt fra vår trygge del av verden. I Irak, Afghanistan, Syria og Pakistan har det skjedd flere hundre angrep, og mange har mistet livet. Vi ser kriger, nød og sult herjer. Jeg hører stadig folk si at de ikke orker å se nyhetene på TV lenger. Vi blir slitne av alt det vonde som finnes rundt oss. Jeg merker selv hvordan mismotet tar meg, idet jeg skriver dette.

Når det er så mye lidelse og ondskap i verden, blir behovet for fellesskap og solidaritet større. I tøffe tider, hvor mange mister jobbene sine, slutter vi å si at hver og en får klare seg sjøl og vi slutter heller rekkene i fellesskapet. Når barn og sivile drepes i Aleppo, ser alle at Norge og Europa ikke kan lukke grensene sine. Inngangen til 2017 preges av så mye alvor og alt for lite håp.

Det er også få lysglimt i norsk og internasjonal politikk om dagen. Med Donald Trump i Det hvite hus tar verden et kraftig steg mot høyre. De utnevnelsene av regjeringsmedlemmer og ansatte i hans administrasjon vi har sett så langt kan skremme vannet av selv konservative republikanere. Her hjemme vakler det mørkeblå regjeringsprosjektet videre, etter en høst med borgerlig kaos.

Sommeren 2016 var dødens sommer for mange av flyktningene som prøvde å krysse Middelhavet. Over 3000 mennesker nådde aldri land i live. Vi vet at Aleppo brenner. Det sitter titusenvis av flyktninger i Tyrkia, Hellas og Italia. At de ikke lenger kommer til Norge finner sikkert noen glede i. Sannheten er at H/FrP-regjeringen sammen med Arbeiderpartiet, Venstre, KrF og Senterpartiet har et stort ansvar for at Norge har låst portene til verden. De menneskene som trenger et sted å flykte til, finner ikke en trygg havn i Norge lenger.

Det nytter lite å kritisere retorikken til Sylvi Listhaug, når de står sammen om politikken. Det er ikke hva Sylvi Listhaug sier som er problemet. Det er hva hun gjør. Og politikken hun fører har alle partier på Stortinget unntatt SV og MDG stilt seg bak. 161 av 169 stortingsrepresentanter står skulder ved skulder med Sylvi Listhaug, som vokter grensene til Norge og holder mennesker på flukt ute.

Når tusenvis dør i terror verden over, er det lett å glemme at verden er mindre voldelig enn noensinne. Det endrer ikke det enkelte rammede menneskes lidelse, men det kan bidra til at vi kollektivt ikke lar frykten feste seg. Terrorens mål er at vi alle skal være redde. Jeg er ikke bedre selv enn at jeg blir mer bekymret for terror når jeg reiser ut av Norge. Det er viktig at vi allikevel ikke lar frykten begrense at vi lever i frihet.

Siste helga før jul var jeg i Wien, Østerrike. Det ga meg et håp om at den varslede høyrepopulistiske bølgen over Europa, ikke nødvendigvis skyller inn over oss så sterkt som vi kunne frykte. Nylig tapte den innvandringsfiendtlige, høyrepopulisten Norbert Hofer presidentvalget, mot den progressive, liberale miljøkandidaten Alexander Van der Bellen. Kan dette bli starten på slutten av høyrepopulismens fremmarsj?

Her hjemme tror jeg også 2017 kan bli mulighetenes år. Nordmenn får i september anledning til å kaste høyrepopulistene i Fremskrittspartiet ut av regjering, og forhåpentligvis også skifte ut resten av de borgerlige. Vi kan sette en stopper for fire nye år med nye angrep på arbeidsfolk, manglende tiltak for arbeidsløshet, en inhuman flyktninge- og asylpolitikk, klimafornektere i regjering og heller gjenreise den stolte, norske tradisjonen for solidaritet, fellesskap og tillit.

I 1989 falt Berlinmuren og med det var mange års splittelse i Europa over. Nå bygges nye murer, denne gangen mellom Europa og verden. USAs påtroppende president vil bygge murer mellom USA og Mexico. Murene som stenger palestinerne inne, står fortsatt. 2017 er året vi alle bør lese noen historiebøker og se hvor farlig nær vi er med å gjenta svarte perioder av vår historie.

I en tid hvor vi kan bli fortvila av verdens politiske ledere, blir jeg oppløfta av å se enkeltmenneskers raushet og handlekraft. Det er mye styrke å hente fra hverandre. Sammen kan vi skape forandring i 2017.

Vi får alle ta vår del av ansvaret. 2017 skal jeg bruke til å sikre et stort SV med makt til å påvirke Norge, og sette en stopper for fire nye, mørkeblå år. Men først: juleferie.

Ha et godt nytt år!

Eirik Faret Sakariassen,

Kommunalråd (SV)