Brobygging og murer

Etter Trump ble president har mange sagt vi i vår tid må bygge flere broer og færre murer. Det er jeg helt enig i. Da kan vi starte med å rive de murene vi har.

Sammen med en delegasjon fra Stavanger tilbrakte jeg søndag til fredag siste uke før det norske valget i Midtøsten, viet til en konferanse og besøk i Stavanger kommunes vennskapsbyer Netanya i Israel og Nablus i Palestina. Det er min første reise hit, men jeg har i mange år hatt sterke meninger om konflikten som foregår her.

Stavanger kommune forholder seg til norsk utenrikspolitikk og vil ha en brobyggerrolle mellom folk på begge sider av muren. Det ligger fast. Men her kommer noen av mine personlige tanker på reise i det hellige land og til det okkuperte land.

Det har vært noen veldig fine møter med mennesker i Israel og i Netanya. Jeg har møtt ungdommer, som til tross for mange personlige muligheter, ikke finner den optimismen de fortjener for å leve i et fredelig land. Ei jente som skulle bli soldat, for å forsvare landet sitt mot det de ser som en trussel mot sin eksistens. Jeg møtte mennesker som har familiemedlemmer som ble drept i holocaust, som fortsatt kjenner frykt for antisemittisme og jødehat.

Frykten for at folkegrupper på ny skal utsettes for overgrep, undertrykking og i verste fall folkemord forstår og deler jeg. Det finnes mange mørke krefter, både i Europa, USA og andre steder, som kjemper mot både jøder, muslimer, seksuelle minoriteter og flere andre. Vi skal ikke glemme at jødeutryddelsen for mange fortsatt er tett på og de har familiemedlemmer som ble utryddet av nazister for under 80 år siden.

Livet er forskjellig på israelsk og palestinsk side av muren, men over dem skinner den samme solen. Israelere og palestinere puster inn den samme luften. De kjenner på den samme fortvilelsen. Her, midt i alle konflikters mor, lever jøder og muslimer, israelere og palestinere daglig side om side. Enkeltmenneskene må lide under storpolitikkens rigiditet.

I Nablus møtte jeg så mye hjertevarme og åpenhet, og jeg fikk mange fine og personlige stunder med menneskene der. Det er lett å glemme at disse menneskene også har hverdagslige utfordringer, med en stor og langvarig konflikt som har vart i generasjoner. Som han som fortalte meg at de var så vant med okkupasjonen at det bare var noe de måtte forholde seg til. Men som også fortalte med sorg og kjærlighet om sin demente far og hvordan han og de fem brødrene prøvde å ta vare på sine foreldre.

Folk kan leve sammen. Ledere kan ikke. Begge sider prøver å demonisere hverandre, men folkene på begge sider er alle gode mennesker. Israelere og palestinere fortjener å leve i hvert sitt land, i harmonisk naboskap.

Nablus har en veldig ung befolkning. 50% av innbyggerne er under 30 år. Lager vi en god verden for barn lager vi en god verden for alle. Som folkevalgt i Stavanger kjenner jeg en forpliktelse for å gjøre det jeg mener er best for innbyggerne i Stavanger. Som menneske kjenner jeg en forpliktelse for å gjøre noe for innbyggerne og særlig ungene i Nablus og Palestina.

Mange av palestinerne er flyktninger, mange utenfor Palestina og mange i sitt eget land. I vår palestinske vennskapsby er 30 000 av innbyggerne flyktninger. De bor i store, permanente leirer. På besøk i Balata Refugee Camp er det rare at du ikke merker du er i en flyktningerleir om du ikke vet det. Flyktningeleiren er så gammel og så permanent at det fremstår som en landsby, med butikker, FN-skole og hus. Vi møtte en dame som hadde bodd her siden hun var ett år, i 1948. Og vi møtte mange små, nysgjerrige og imøtekommende unger. Vil de måtte leve slik resten av sine liv?

Jeg har besøkt konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau i Polen. En dag der gjør et uutslettelig inntrykk og jeg mener alle burde besøke en konsentrasjonsleir. Gjør et forsøk på å begynne og forstå et snev av omfanget av ondskapen og lidelsen som utspilte seg over hele Europa under 2. verdenskrig.

På samme tur så jeg en gruppe unge, amerikanske jøder på reise. De satt foran en synagoge og sang det jeg antar var en religiøs sang. Vakkert for alle oss som stoppet opp. Plutselig la jeg merke til at rundt gruppen sto det svartkledde menn. De var bevæpnet, utplassert for å beskytte gruppen. At jøder i Europa ikke kan føle seg trygge ennå er veldig skremmende. Det kan vi ikke godta. Den samme frykten føler nok mange israelere også på.

Jeg er født etter Berlinmurens fall. Men jeg har besøkt Berlin flere ganger, og stått på Checkpoint Charlie. I dag fremstår det helt uforståelig at Europa ble delt av en mur. I 1987 sa daværende amerikansk president Ronald Reagen «Mr. Gorbatsjov, tear down this wall.» To år skulle det gå før det ble virkelighet. 30 år etter Reagen sa sitt til den sovjetiske statslederen ville det vært fristende å si til Israels statsminister: «Mr. Netanyahu, tear down this wall.»

Det er viktig at vi fortsetter å bygge broer. Men det ser vi dessverre lite av. Det bygges langt flere ulovlige bosettinger enn nye, metaforiske broer. Skal vi oppnå drømmen om et fritt Palestina og et trygt Israel, må vi bidra til å snu den utviklingen.

Eirik Faret Sakariassen,

Kommunalråd (SV)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s