President,

SV vil stå på lag med heltene i velferden vår, de som holder eldre i hånden og gir dem trygghet, de som sikrer gode helsetjenester til innbyggere over hele landet, de som vasker kontorene til de som styrer, de som holder parker og friområder grønne og vakre, og alle som gir barn og unge motivasjon og sørger for mestring – de som arbeider for oss alle og holder velferdsstaten oppe.

For noen år siden jobbet jeg selv på sykehjem, et ideelt sykehjem i Tasta bydel i min hjemby Stavanger. Alle kollegene mine har gjennom mange år gjort tunge løft, gitt pleie og omsorg til eldre og trygghet til demente. For meg står mine tidligere kollegaer på sykehjemmet som noen av heltene i velferdsstaten vår.

Forrige uke snakket jeg på telefonen med en hjelpepleier fra Austevoll kommune i Hordaland. For noen år tilbake bestemte den FrP-styrte kommunen å privatisere pleie- og omsorgstjenestene. Som vi vet, er det to områder man kan spare på når man privatiserer. Det er gjennom kutt i pensjon og lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte og det er gjennom kutt i kvaliteten på tjenestene. I Austevoll skulle det vise seg at det var ansattes pensjoner som det skulle spares på.

Hjelpepleieren fortalte meg at flere fryktet for å miste sin AFP etter et langt arbeidsliv med tunge løft. De over 55 år sto i fare for å miste retten til å gå av med AFP. Flere opplevde – beskrev de til meg – panikk for å miste en rettighet de hadde tjent opp gjennom flere tiår i helse- og omsorgsyrker.

I Austevoll kommune fikk Fagforbundet og de ansatte forhandlet fram en avtale som sikrer arbeidstakere over 55 år rett til en særegen servicepensjon. Det var stor lettelse og glede over beslutningen, som jo egentlig var en selvfølge og en rettighet de allerede hadde. Men som hjelpepleieren sa til meg: «Det sitter nok mange rundt i landet som ikke har fått en så god avtale som det vi fikk til i Austevoll.» Og det har hun helt rett i.

Dette er ikke det eneste eksempelet. Tidligere har det blitt nevnt Rødtvedt sykehjem, som ble privatisert 1. september 2014 av det forrige Høyre-ledede byrådet i hovedstaden vår, Oslo. Der arbeidet to 62 år gamle hjelpepleiere som kort tid etterpå skulle gå av med opptjent AFP, men de mistet retten til det og måtte belage seg på å arbeide fem år til. Når en har båret velferdsstaten på dine skuldre, blir en sliten i knær og armer. Hvem i denne salen ville godtatt å få en slik beskjed like før pensjonsalder, at du skal arbeide fem år til?

Også på Rødtvedt måtte kommunen – i dette tilfellet Oslo – gå inn og ordne opp i rotet som en selv hadde laget. «Jeg har mer eller mindre jobbet hver jul siden 1973. Nå skal jeg endelig få komme hjem en jul,» sa en av dem da saken ble løst.

Forskjellene er store mellom offentlig sektor og private arbeidsgivere når det gjelder pensjonssparing. Mens kommunene betaler mellom 15 og 20 pst. av lønnskostnadene til pensjon, betaler de private arbeidsgiverne mellom 2 og 5 pst. Det betyr at hvor man arbeider, og om arbeidsplassen blir konkurranseutsatt eller ikke, vil ha mye å si for hvor stor pensjon man vil få utbetalt senere. Eksempler fra Fagforbundet viser at det for en god del ansatte er snakk om millionbeløp i tap når arbeidsplassen deres konkurranseutsettes. Det godtar SV rett og slett ikke.

Det kan heller ikke være sånn at det skal være opp til kommuner og lokale folkevalgte selv å ordne opp i pensjonsavtalene til folkene de har konkurranseutsatt eller privatisert. Her trengs det nasjonale regler som sikrer alle en lik behandling.

SV står på lag med heltene i velferden vår, framfor å stå på lag men velferdsprofitører. SV vil ta kampen for de mange, ikke for de få. Vi vil stå på lag med folk flest – ikke de som skal tjene seg rike på dine og mine skattepenger. Derfor vil vi lovfeste retten til trygge pensjonsvilkår når høyresidepolitikere over det ganske land konkurranseutsetter og privatiserer.

I denne salen er det ingen som har dårlige pensjonsvilkår. Tvert imot. Stortingspolitikere er veldig rause med seg selv. Vel, i dag kan man vise at man vil være raus med noen andres pensjon. Jeg håper Stortinget vil stille seg bak forslagene fra SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og vil varsle at vi subsidiært vil støtte forslaget til Kristelig Folkeparti.

Replikkordskifte

Eirik Faret Sakariassen (SV): Det kan være fristende å starte med å kommentere det siste, om mangfold, for statsråden mener at det blir mer mangfold. Men vi ser bl.a. i barnehagesektoren at det blir noen få private kommersielle aktører som får monopol og konkurrerer ut de ideelle.

Men vi kan gå videre til dette med pensjon, siden det er det vi snakker om. I mitt innlegg fikk statsråden høre flere historier fra både Oslo, som hun selv har vært byråd i, og andre steder hvor en har mistet pensjonsrettigheter. Da må jeg spørre: Ville statsråden ha godtatt å få endret sine egne pensjonsvilkår like før pensjonsalder? Og hvis ikke: Hvorfor er det greit at de som tar de tyngste løftene i velferdsstaten, skal kunne oppleve det?

Statsråd Anniken Hauglie: Til det eksemplet som representanten viste til i sitt innlegg, nemlig Rødtvet sykehjem, var det en konkurranseutsetting som det borgerlige byrådet i Oslo, som jeg selv var en del av, faktisk rettet opp i. Vi så jo der at det var en del av de eldste arbeidstakerne som sto ved inngangen til sin pensjonstilværelse, som ville miste rettigheter.

Det vi nå gjør med den avtalen som vi har inngått med organisasjonene, og som nå er ute på en forankringsrunde i organisasjonene, er nettopp å se på hvordan man kan harmonisere AFP, som ofte er den største utfordringen mellom privat og offentlig sektor, på en slik måte at en kan ta med seg rettighetene når en bytter jobb og går mellom privat og offentlig sektor. Det grepet, forutsatt at organisasjonene sier ja til avtalen og Stortinget slutter seg til, vil kanskje være et av de viktigste virkemidlene for nettopp å unngå at ansatte mister rettigheter når de går mellom de ulike sektorene.

Det som også er viktig når man skal konkurranseutsette eller virksomhetsoverdra, er at man også ser på hvilke rettigheter kanskje særlig de eldste får, som de står i fare for å miste.

Eirik Faret Sakariassen (SV): Hvis man ikke hadde konkurranseutsatt til å begynne med, hadde ikke Oslo-byrådet trengt å rette opp de problemene som en selv hadde vært med og bidratt til.

Da må jeg følge opp og spørre statsråden: Når f.eks. Austevoll kommune må gå inn med særegne avtaler nå – Oslo kommune må også gjøre det – og andre kommuner lar være, hva er det som gjør at en ikke bør ha et nasjonalt regelverk som sier at disse vilkårene skal være like overalt? Hvorfor skal det være slik at f.eks. de som jobber på et sykehjem eller som vasker, skal være avhengig av at deres lokalpolitikere tar ansvar – når deres lokalpolitikere er dem som har satt de ansatte i denne situasjonen? Hva er det som gjør at statsråden mener at vi ikke må ha et nasjonalt regelverk som sikrer dette?

Statsråd Anniken Hauglie: I dag er det slik at lønns- og pensjonsspørsmål er et forhandlingsspørsmål mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Det er opp til arbeidsgiver og arbeidstaker å vurdere hvilke lønns- og pensjonsvilkår man skal ha, så fremt man følger lov og forskrift på området. Oslo kommune, f.eks., har landets beste pensjonsavtale. Det finnes ingen kommune som har en så god og lukrativ pensjonsordning som Oslo kommune, og det ville ha vært rart om man f.eks. skulle pålegge hele Kommune-Norge å ha den samme gunstige pensjonsordningen som Oslo kommune. Dette må være opp til arbeidsgiver og arbeidstakerne sammen å bli enige om.

Men kommunene står også fritt til å rette opp i eventuelle skjevheter. Vårt poeng er at når vi sier nei til dette forslaget og mener vi ikke bør vedta det, er det fordi pensjon er av en slik karakter og av et slikt omfang – også kostnadsmessig – at dette må virksomhetene selv vurdere: om de har råd til å bære avtalen eller ikke. Her er det selvfølgelig også viktig at man samarbeider tett med de ansattes organisasjoner.