Høyrepopulistene holder Sverige fastlåst etter valget. Norge kan havne i samme situasjon etter neste stortingsvalg.

Etter valget i Sverige er det fortsatt jevnt mellom blokkene. Den sittende, røde blokken er såvidt større enn den borgerlige alliansen. Det holder ikke når Sverigedemokratene (SD) er på vippen. Hittil vil ingen av blokkene samarbeide med SD. Dermed har ingen av de to blokkene flertall i parlamentet.

Fram til Riksdagen samles tirsdag 25. september er det derfor svensk «chicken race»: Den svenske statsministeren Löfven har sagt han ikke går av frivillig. Den borgerlige alliansen og Sverigedemokratene sier de ikke vil ha ham, men uten å ha på plass et regjeringsalternativ. Høyrepopulistene holder kort og godt Sverige fastlåst etter valget. 

Hvordan løser man dette?

Det som er en matematisk mulighet er at de borgerlige og Sverigedemokratene samler seg for å kaste den røde blokken, uten å ha noe ferdig alternativ på plass. Dette er mulig, iallefall i teorien, fordi det svenske systemet – som det norske – åpner for å kaste den sittende regjeringen, uten at det finnes flertall for en ny regjering. Så kan høyrealliansen gå i regjering, med stilltiende aksept fra SD. Det kan skje, selv om den borgerlige alliansen altså er mindre enn venstresiden.

Det kan skje fordi grunnloven ikke krever – som den heller ikke gjør i Norge – at den sittende regjering har et avklart flertall bak seg. Det holder å sitte, så lenge man ikke blir felt. I Norge – som i Sverige – settes Regjeringen ikke inn av parlamentet. De kan bare kastes av parlamentet. Det er dette som er såkalt negativ parlamentarisme.

Negativ parlamentarisme har noen åpenbare negative sider. Det ene er muligheten for å kaste landet ut i en regjeringsløs periode. Dette skjer i praksis sjelden, fordi ingen anstendige partier tjener på et slikt kaos.

Det som er mer realistisk, er at uten forpliktende samarbeid får vi raskt den tilstanden av spill og fornedrelser vi hadde under den borgerlige mindretallsregjeringen i 2001-2005, da Carl I. Hagen i fire år hadde som sitt daglige prosjekt å vaske gulvet med statsminister Kjell Magne Bondevik. Dette var mulig, fordi flertallet ikke var bundet av en avtale.

Det er dette som kan skje i Sverige, om den borgerlige alliansen må styre på nåde fra SD.

Denne situasjonen kan også Norge komme i igjen. De siste fem årene har Erna Solberg tatt høyrepopulistene inn i regjering, og bundet dem til høye bompenger og økte sukkeravgifter. Dette kan endre seg. Mange i Frp drømmer om et liv med frispill og opposisjonstilværelse igjen. Den dagen Sylvi Listhaug tar over som partileder i Frp vil dette slå ut i full blomst. Med Sylvi Listhaug vil Frp få en leder som setter seg og sin personlige, forvridde, høyrepopulistiske agenda og retorikk høyere enn et anstendig borgerlig samarbeid. Det har hun flere ganger vist at hun kan.

Med et Frp ledet av Sylvi Listhaug vil det bli svenske tilstander i Norge: Et høyrepopulistisk parti som kun brukes til å felle regjeringer, ikke til å skape nye. Det kan være duket for et borgerlig flertall uten borgerlig enighet.

En løsning mot høyrepopulisme er at Norge innfører prinsippet om at regjeringer innsettes ved et positivt tillitsvotum i parlamentet. En slik ordning betyr at enhver regjeringen blir satt inn med et positivt flertall, og at enhver regjering eventuelt blir erstattet av en ny regjering med et nytt flertall i ryggen. Dette vil fungere som en høyst nødvendig avdempende medisin for lettvinte høyrepopulister i vår tid: Et hvert flertall som har støtte nok til å kaste en regjering, må samtidig ta ansvar for å skaffe, og gjerne være en del av, et avklart og ansvarlig flertallsalternativ. Det ville også betydd at KrF i dag ville vært tvunget til å ta et tydeligere standpunkt enn det de har gjort til nå, til hvor de hører hjemme, og legge sentrumsopportunismen bak seg.

I Norge ville dette i praksis bety at en statsministerkandidat etter valget legger fram en regjeringsplattform som har et avklart og framforhandlet flertall i parlamentet bak seg. Det betyr runder med forhandlinger og sonderinger, ikke ulikt slik det rødgrønne flertallet gjorde i 2005 og 2009, og slik de fire borgerlige partiene gjorde i 2013.

Om det ikke lykkes med å skaffe et flertall, må en annen kandidat forsøke, helt til man lykkes. Om ingen lykkes, blir den sittende statsministeren sittende til den blir felt.

Stortinget har tidligere diskutert innføringen av en slik positiv parlamentarisme. Sist gang saken var oppe til diskusjon var i 2012. Da ble forslaget om positiv parlamentarisme avvist.

I mellomtiden ser vi at høyrepopulismen vokser i Europa.

Eirik Faret Sakariassen,

Sentralstyremedlem i SV